Uryddig homokamp | Espen Ottosen
Dessverre skiller ikke Ingeborg Senneset i kommentaren «Homofili og helvete» tydelig mellom å begå overgrep og å mene noe annet enn hun selv gjør.
Mye av Ingeborg Sennesets kommentar handler om helt uakseptable handlinger, om homofile som er blitt «drapstruet, voldtektstruet og spyttet på», om forfattere som er blitt myrdet og om «religiøse krefter» som forsøker «å vingestekke dem som er eller tenker annerledes enn de gamle skriftene tillater».
Mental ørefik?
Jeg vil slåss for menneskers rett til å tro og leve som de ønsker uten å bli forfulgt, trakassert eller hetset. Men det er ubehagelig at Senneset kobler grove overgrep mot homofile til påstanden om at «konservativ kristendom deler ut mentale ørefiker også her hjemme». Hva er egentlig en mental ørefik? Er det ikke bare at konservative kristne bruker sin ytringsfrihet til å si et nei til homofilt samliv?
Flere ganger skriver Senneset om «religiøse krefter» som vil kontrollere andres seksualitet. Begrepsbruken er tendensiøs. Senneset maler frem et bilde hvor også kristne bruker makt for å få andre mennesker til å leve på en spesiell måte. Realiteten er at de bare står for noe Senneset er uenig i.
«Tvang til tro er dårers tale», sa den danske salmedikteren Grundtvig. Jeg vil også ta avstand fra å presse eller manipulere mennesker til å leve etter kristen etikk. Et slikt ønske må skyldes en personlig overbevisning. Derfor har for eksempel nettverket Til Helhet (som altså ikke driver med konverteringsterapi av homofile) aldri drevet oppsøkende virksomhet. Derimot vil vi støtte de som ønsker å leve etter sin kristne tro. Er det umulig å akseptere såpass?
Presset til taushet
«Ord er makt», sies det ofte. Slik sett kan ord selvsagt brukes for å kontrollere noen. Men er det ikke slik at Senneset gjør nøyaktig det samme som hun anklager andre for? Hun vil åpenbart påvirke sine lesere. Og mange kristne lesere vil nok oppleve seg presset til taushet når de som fremfører helt legitime ytringer om homofili, plasseres i samme bås som de som drapstruer og forfølger.
Det er helt greit at Senneset kritiserer mye som foregår i ulike trossamfunn. Selv er jeg også kritisk til kristne sjelesørgere eller terapeuter som lover homofile å endre deres seksuelle orientering. Vår seksuelle orientering stikker dypt.
Selv om jeg har møtt mennesker som opplever at deres seksualitet har endret seg over tid, har jeg også møtt kristne homofile som har håpet på en endring av sin seksualitet – uten at noe har skjedd.
Mitt anliggende er altså ikke å komme med et helhjertet forsvar for «seksuell reorientering». Derimot er jeg skeptisk til et forbud. Og jeg synes det er paradoksalt at Senneset er veldig imot «religiøs kontroll» og samtidig vil kriminalisere trosbasert, fredfull virksomhet.
I et liberalt demokrati må vi respektere at mennesker tar ulike valg. Det gjelder også når temaet er samliv og seksualitet. Selvsagt skal ingen bli utsatt for terapi eller sjelesorg som de ikke selv ønsker. Men selvsagt skal vi tåle at kristne avviser at homofilt samliv er nøyaktig like bra og naturlig som ekteskapet mellom mann og kvinne.
- Fundamentalistisk islam er en homofob versting, men dens mildere fetter konservativ kristendom deler ut mentale ørefiker også her hjemme, skriver Ingeborg Senneset:
