Savnet etter mødre og mangfoldet i livet vi velger å leve | Anita Krohn Traaseth
Vi trenger raushet for mangfoldet av familieløsninger i 2019. Vi trenger at alle bidrar med det de kan til samfunnet vårt.
Christina Five Berg skriver åpent og varmt i sitt innlegg til Aftenposten 18. november om sine erfaringer med å vokse opp med en mamma som var toppolitiker, og savnet etter henne. Hun skriver at mødre og fedre som ønsker å bli toppledere, må ta bevisste valg om hva de velger bort. At nå som hun som selv er mor, og har valgt å sette et barn til verden, blir barnet det viktigste prosjektet i livet.
Jeg tror de fleste kvinner og menn, menn og menn, kvinner og kvinner eller enslige forsørgere som velger å få barn, uavhengig av om de er ledere eller ei, har tatt et valg: de ønsker å ta godt vare på barnet sitt. Så er det et livslangt prosjekt vi alle prøver og feiler i. Ingen barn kommer med garantier eller bruksanvisninger, uansett valg av jobbsituasjon.
Christina Five Berg skriver om et savn, uten at hun mener å være dypt skadet. Så kan en annen person med like stor gyldighet beskrive en lignende barndom som svært god og berikende.
Les innlegget til Christina Five Berg: På vegne av de barna som savner: Jeg trenger deg, mamma!
Savnet etter en mamma
Min mor var ikke toppleder. Ikke politiker. Hun jobbet ikke. Jeg kjenner meg så igjen i savnet etter mamma som Five Berg så nydelig beskriver. Selv om min mor var hjemmeværende, var hun ofte fraværende. Min mor var bipolar og sykdommen tok hennes liv da jeg var 19 år. Hun fikk kjærlighetssorg da hun var ung og ble tvangsinnlagt – en opplevelse som ødela livet hennes.
Jeg vet dette fordi hun skrev noveller som hun lot meg lese da jeg var tenåring. Det var aldri tabu i mitt barndomshjem å snakke om det som var krevende. Hun hadde aldri overskudd og energi til å gå i tog for kvinners rettigheter, men hun var alltid den som oppfordret meg til å bruke stemmen høyt i samfunnsdebatter. Å tørre å si ifra.
Som 12-åring fikk jeg lov til å være med å okkupere et ungdomshus kommunen ville nedlegge. Hun ville at jeg skulle bidra til noe mer. Fordi jeg hadde helse til det, som hun sa.
En ekstra styrke
Jeg husker min mor som full av kjærlighet. Jeg husker varm kakao foran peisen. Kanskje var det bare den ene gangen, men jeg husker stemningen, følelsen av kjærlighet, tillit og verdighet da hun lot meg få lese novellene om sine opplevelser.
Jeg husker Tom Jones ble spilt for fulle mugger, en mor som danset og sang. En mor som gråt og var så fortvilet fordi hun ikke klarte å stå opp av sengen. Jeg var en av dem som ikke opplevde posttraumatisk stress med denne barndomshistorikken, men posttraumatisk vekst (PTG): Positivt opplevde personlige endringer knyttet til å ha opplevd en traumatisk hendelse.
Det jeg satt igjen med, var en ekstra styrke etter å ha mistet min mor så tidlig. En styrke som kommer godt med når det blåser på toppene i lederlivet og i livet ellers. Det er her jeg har vært privilegert i livet, med en robusthet til å takle livet som min mor ikke hadde.
Les også: Anita Krohn Traaseth beskyldt for omsorgssvikt
Tror mine døtre tåler det
Derfor hadde psykolog Våpenstad kanskje flaks denne gangen, da han i et nå avpublisert innlegg valgte meg som frontfigur for å eksemplifisere omsorgssvikt. Så krysser jeg fingrene for at mine døtre også tåler det. Men det vet jeg jo ikke. Det vet ingen, ikke psykologene heller. For psykiske lidelser kan utløses etter ulike traumatiske hendelser, uansett hva foreldrene dine jobber med, og mine døtre har fortsatt store deler av livet foran seg.
Men ifølge Våpenstad ser ikke dette lyst ut for oss. I det avpubliserte innlegget skriver han: «Enten er ikke Traaseth nok sammen med sine barn til å forstå rekkevidden av sine handlinger, eller så har hun fått det vi kaller parentifiserte og medgjørlige barn. Det er barn som har sluttet å klage, sluttet å håpe på noe som helst fra foreldrene, og som retter sitt savn og behov for kjærlighet andre steder».
Jeg oppfordrer til samfunnsdebatter om hvordan yrkesaktive bedre kan kombinere jobb og barn i 2019. Men å tilnærme seg den debatten ved å omtale spesifikke barn, også mindreårige barn, en navngitt leder han aldri har møtt, og konkludere med omsorgssvikt, på den måten han som barnepsykolog gjør, det kan han ikke gjøre. Det er brudd på alt av etiske prinsipper.
Jeg er oppriktig bekymret for at Våpenstads ideologiske vinkling gjør at han ikke ser paradokset ved å hevde at han forsvarer barn samtidig som han gjerne utsetter selekterte barn for svært ubehagelige karakteristikker i det offentlige rom.
Denne gangen hadde han kanskje flaks. Jeg tåler det. Jeg tror mine døtre tåler det, jeg håper det.
Les kulturredaktør Cecilie Askers kommentar: «Karrieremødre som ikke smører matpakker, bedriver ikke omsorgssvikt»
Flere viktige prosjekter
Jeg har flere viktige prosjekter i mitt liv. Et av de viktigste er å sørge for at barna vi har satt til verden blir så robuste, gode og varme mennesker som mulig. En stor oppgave jeg er så heldig ikke å være alene om.
Og jeg har flere prosjekter. Med et annet helsemessig utgangspunkt enn min mor, er jeg heldig og kan ta valg om å bruke tid og innsats på å ta samfunns- og lederansvar, til å mobilisere flere kvinner til å være med å rette opp skeivfordelingen til makt og påvirkning i Norge.
For jeg tror at mannen og kvinnen har like gode forutsetninger for å være ledere som foreldre. Alenefedre og alenemødre må også ha lov til å kombinere lederroller, samfunnsengasjement og omsorgsrollen, selv om det ikke er helt etter andres forventninger.
Vi trenger raushet for mangfoldet av familieløsninger i 2019. Mest av alt trenger vi at alle bidrar med det de kan til samfunnet vårt. Og at de som har overskudd til litt mer, tar et litt større tak.
Det vi ikke trenger, er at menn og kvinner som vil kombinere leder- og andre samfunnsansvarsroller med å være foreldre, må ta ekstrabelastningen det er å bli offentlig fjerndiagnostisert som omsorgssvikere av psykologer. Det er det mest alvorlige i denne debatten.
