Jeg er mammabloggeren som angret | Mariann Johansen
Jeg fikk sjokk av alt jeg hadde publisert, og slettet unna for harde livet, pinlig berørt av min manglende vurderingsevne.
For noen år siden hadde jeg en hverdagsblogg. Jeg var 32 år, hadde to barn på ett og tre år og et helt vanlig liv.
Lesermassen min var oversiktlig, kanskje et par hundre kjente og ukjente som fulgte med fast.
Sjokket over alt jeg hadde publisert
Bloggen tok ikke utgangspunkt i ungene mine, men ofte var det nettopp alt kaoset som kan oppstå i livet som arbeidende småbarnsmor, som gjorde bloggen min underholdende.
Jeg var bevisst på dette med eksponering av barna. Jeg la aldri ut noe som kunne slå tilbake på dem, syntes jeg.
De var søte på bilder, og jeg skrev fine tekster om morskjærlighet. Ikke noe vi ikke kunne stå for senere, mente jeg. Jeg var jo godt voksen og la ikke ut alt mulig, syntes jeg.
Bloggen døde ut av seg selv etter drøyt tre år, og Facebook ble min nye arena. Det var funksjonen «På denne dag» som ga meg en vekker.
Plutselig oppdaget jeg at jeg hadde vært en sånn som oppdaterte fem ganger daglig om været, teite personlighetstester og intetsigende opplysninger om hva man bedriver i øyeblikket. Og bilder av barna.
Jeg fikk sjokk av alt jeg hadde publisert, og slettet unna for harde livet, pinlig berørt av min manglende vurderingsevne.
Spres til perifere på vennelisten
Jeg gikk innom den gamle bloggen min, og alle de fine tekstene, de morsomme innleggene om morsrollens utfordringer, virket plutselig temmelig utleverende.
Og jeg som hadde følt meg så balansert og flink!
Jeg utelot jo masse og var hele tiden oppmerksom på at alt skulle være greit for ungene mine å se tilbake på, syntes jeg.
Likevel fant jeg flust av eksempler på «Sånt gjør man ikke» på min egen Facebookside og blogg. Syke barn, barn i badekaret, barn i bleier, barn som søler med maten sin – alle disse bildene som er søte og gjenkjennelige, som alle foreldre husker med varme i hjertet, som får hundrevis av «liker» og positiv feedback.
Alle de fine tekstene, de morsomme innleggene om morsrollens utfordringer, virket plutselig temmelig utleverende
Da jeg var ung, ble slike bilder utelukkende offentliggjort på storskjerm da barnet ble konfirmert eller gift. Søte, helt vanlige bilder, i helt vanlige situasjoner. Men like fullt, pinlige, når barnet i bleier ikke lenger er et barn.
I dag er de allemannseie i sanntid og spres ikke bare til familie og venner, men til perifere mennesker man på et eller annet tidspunkt har funnet kvalifisert til å legges til vennelisten på Facebook.
Hva som er for intimt til å dele
Sosiale medier er blitt en enda større aktør i samfunnet siden jeg startet bloggen min. Flere kanaler og flere muligheter for enda større publikum. Selv om jeg alltid brukte nettvett, mente jeg, har jeg altså fått enda trangere filter.
Den største forandringen for meg har imidlertid vært at barna mine er blitt eldre.
De er blitt selvstendige personer, snart 8 og 10 år, og det er blitt svært unaturlig for meg å dele noe på vegne av dem.
Like unaturlig som det ville vært å publisere et bilde av en voksen.
Jeg er ute av babyboblen, der man kanskje mister kontakten med hva som er for intimt å dele.
Jeg følte ikke at jeg var sånn, at jeg snakket ustanselig om gulp og bleieskift og morsmelk – men nå, på avstand, ser jeg at terskelen min for hva jeg kunne finne på å skrive offentlig, var betydelig lavere da barna mine var små, umælende og liksom «min eiendom», en forlengelse av meg selv.
Terskelen min for hva jeg kunne finne på å skrive offentlig, var betydelig lavere da barna mine var små, umælende og liksom «min eiendom»
Selv om ingenting var direkte ødeleggende for deres sosiale fremtid, opplevdes det likevel respektløst overfor de personene de er blitt i dag.
Det var ikke opp til meg å vurdere hva som er «innafor», på vegne av barna mine, flere år før de hadde en sjanse til å mene noe om det selv.
Jeg er bekymret for at vi blir for like foreldrene våre | Julius Mikkelsen
Sannsynligvis har bloggerne rett
Det har utviklet seg en egen stillingsbeskrivelse i det sosiale mediesamfunn – mamma-/pappablogger. Mange av dem får kritikk for å «leve av å utlevere avkommet sitt».
Bloggerne forsvarer seg med at de har fokus på eksponering av barn og at det neppe vil bli noe problem for ungene deres i fremtiden, og at de, selv om det kanskje ikke ser sånn ut, faktisk utøver selvsensur på hva de legger ut. (Akkurat de samme tankene som jeg hadde for fem år siden.)
Når ungene blir større, så føles det helt feil, alt dette som ble formidlet i beste mening
Sannsynligvis har bloggerne rett, barna deres vil vokse opp til å bli sterke og trygge ungdommer, uten varige mén som følge av at mange kunne følge utviklingen deres i barneårene.
Jeg har ikke noen fasit og ønsker ikke å vifte med moralens pekefinger – men jeg er redd for at mange av dem som deler mye av barnas første år med offentligheten, kanskje vil oppleve det samme som meg – at når ungene blir større, så føles det helt feil, alt dette som ble formidlet i beste mening.
Barnas rett til privatliv
Det handler ikke bare om hva som er flaut for barnet, hva som kan gjøre dem til mobbeofre, hvilke bilder som kan misbrukes av pedofile og hva som bare ganske enkelt er for nærgående og beklemmende.
Det handler om en grunnleggende respekt for barnas rett til privatliv, hva det er greit at andre ser og vet.
Og for min del er altså de grensene blitt flyttet veldig mye etter hvert som barna mine er blitt større. Jeg tror det er et viktig moment å ta med seg.
Forsøkskaninene
De som vokser opp i dag er den aller første generasjonen som har fått barndommen sin delt på denne måten. De er forsøkskaninene.
Ingen av oss voksne kan si noe om hvordan det føles at «alle» har hatt et slags forhold til deg fra det øyeblikket du kom til verden.
Vi er nødt til å ta høyde for det når vi vurderer hva som er ok.
Selv om man føler at man har passe filter. Selv om det sikkert går bra. Selv om det bare er helt vanlige bilder fra en vanlig barndom.
Det er nemlig ikke vår barndom.
Mariann Johansen står bak bloggen frujohansen.no.
Få med deg debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.
