Store forskjeller i strømpris skaper misnøye. Hva er problemet med å samle Kraft-Norge til ett rike?
Hvorfor gjør vi ikke det samme som Tyskland?
Det blåser kraftig rundt strømprisen og det markedsbaserte kraftsystemet. Flere har tatt til orde for å fjerne prisområdene slik at hele Norge får én og samme pris.
I Tyskland har de bare ett stort prisområde. Hvorfor gjør vi ikke det samme her?
En fundamentalt annen tilnærming
Tysklands strategi innebærer en fundamentalt annen tilnærming til kraftsystemet.
Deres hovedfokus er å ha et stort og likvid fremtidsmarked, altså det å handle med strøm flere måneder og år frem i tid. Én stor prissone gir bedre betingelser for fremtidshandelen, fordi det blir flere aktører som deltar i markedet.
Dette er viktig for kraftbørsene og tradere, som tjener på store handelsvolumer, men også for aktører som ønsker å prissikre seg.
I Norden og Norge er aktørene mer opptatt av at spotmarkedet må fungere.
Små prisområder gjør at vi får mye og «korrekt» handel mellom de ulike geografiske områdene. Dette betyr at grensene for prisområdene gjenspeiler hvor strømnettet har svakere kapasitet – såkalte flaskehalser, slik at det ikke er mulig å handle hvis det ikke er plass i nettet.
Samtidig sørger prissignalene for at strømmen sendes fra områder med mer produksjon til områder med mindre produksjon. Mye av selve styringen av kraftsystemet gjøres gjennom markedet. De skandinaviske nettoperatørene får dermed en enklere jobb på kontrollrommet.
Problemet med den tyske strategien
Ulempen ved den tyske modellen er at ett stort prisområde ikke viser hvor i landet de har overskudd eller underskudd på kraft. Samtidig innebærer modellen at man kan handle ubegrenset i hele prisområdet, selv om det ikke er plass til å transportere strømmen i nettet.
Dermed får nettoperatøren en stor jobb med å korrigere den ubalansen som oppstår etter at handelen i døgnmarkedet er gjennomført.
Noen produsenter må minske produksjonen, men likevel få betalt ut fra den prisen de har oppnådd i markedet. Andre produsenter må øke produksjonen og får ekstra betalt for dette. Dette er kostbart og betales av forbrukerne gjennom nettleien.
Tysklands strategi er å bygge så mye strømnett at de ikke trenger å dele inn markedet i mindre områder. Et supersterkt nett fjerner flaskehalsene, og behovet for prisområder forsvinner.
Problemet med en slik strategi er at det er svært dyrt å bygge et så sterkt nett, hvis det i det hele tatt er mulig. Kritikere mener at det bare blir vanskeligere ettersom energiomstillingen fortsetter, siden du får mye kraftproduksjon som ligger langt unna forbrukerne.
I tillegg vil kraftbehovet øke, når mye av energibruken flyttes over på strøm.
Enhetlig pris oppleves som rettferdig
Fordelene med den tyske modellen er først og fremst en enhetlig pris, som mange opplever som rettferdig.
For Europas største industrinasjon er det dessuten viktig å sørge for gode produksjonsbetingelser overalt i landet. En høyere pris for industriaktører i sør – der mange industriaktører befinner seg – er politisk upopulært.
I Skandinavia, derimot, får industriaktører et incentiv til å opprette ny industriproduksjon i de delene av landet som har et kraftoverskudd og lavere kostnader. Ett eksempel på dette er svenske Northvolts beslutning om å bygge en gigabatterifabrikk nord i landet.
For tyske vindkraftprodusenter – de fleste nord i landet – er det også upopulært å dele opp det tyske prisområdet, fordi det vil gi dem en lavere pris i spotmarkedet.
I dag får mange fornybarprodusenter subsidier i form av en garantert fastpris på strømmen og vil ikke selv bli utsatt for den lave spotmarkedsprisen. Dette vil endre seg når støtten gradvis blir fjernet.
For ny havvind ligger støttenivået allerede på null. Vindkraftprodusentene ønsker derfor så høy pris som mulig. Da hjelper det at prisen beregnes som et gjennomsnitt for hele landet.
Ikke bare et resultat av økonomiske analyser
I Norden har handelen i fremtidsmarkedet gått kraftig tilbake siden finanskrisen i 2009. Dette er et problem for aktører som trenger å prissikre seg.
Regjeringen har derfor en uttalt målsetting om å styrke markedet for fastpriskontrakter. Det er likevel bred enighet i Skandinavia om at vårt nåværende system fungerer så godt i spotmarkedet at det skal mye til for å endre dette. I stedet prøver man å innføre tiltak som skal hjelpe likviditeten i fremtidsmarkedet.
For Tysklands del gjenstår å se hvordan de løser problemene med stadig mer varierende kraftproduksjon i ulike deler av landet – og et markedsdesign som ikke er tilpasset denne utviklingen.
Markedsdesign er altså ikke bare et resultat av økonomiske analyser. Vi må også forstå den historiske bakgrunnen og interessene til viktige aktører.
