Tyrkias opposisjon har en lite fremtidsrettet politikk | Gürkan Özturan

Opposisjonen i Tyrkia er ekstremt fragmentert. Alle snakker mest til sin egen tilhengerskare og klarer ikke å utvide den, og de har heller ikke fått til å legge frem noen alternativ utviklingsplan.

24. juni skal Tyrkia holde et fremskyndet valg og velge president og nytt parlament. Seks kandidater tar nå opp samfunnsspørsmål og fremsetter løfter.

Under sin ukentlige tale til parlamentsgruppen fra det regjerende Rettferds- og dydspartiet (AKP) for noen uker siden, brukte president og leder for AKP, Erdogan, de nedlatende ordene «ynkelig fyr» da han henviste til en av motstanderne sine – Muharrem İnce, som er presidentkandidat fra det største opposisjonspartiet, Det republikanske folkepartiet (CHP).

• Søksmål, vold og kandidater i fengsel: Her er seks bevis på at tyrkiske valg er noe helt for seg selv

Han fortsatte talen med å si at «de har ikke andre mål for øye enn å velte Recep Tayyip Erdogan », og omtalte altså seg selv i tredje person, før han byttet til det kongelige «vi», og sa: «men ikke før nasjonen sier 'tamam' vil vi forlate presidentposten». Tamam betyr «nå er det nok, tiden er ute». Det førte til at millioner av mennesker i det tyrkiske samfunnet erklærte «tamam».

Twitterstorm

Umiddelbart etter Erdogans utsagn flommet Twitter over av innlegg som brukte ordet «tamam». Dette ble dagens mest tweetede ord, og varianter av budskapet brukes fremdeles hyppig i sosiale medier i Tyrkia. «Tamam» kom også raskt inn på listen over de mest populære emneknaggene, etter over flere hundre tusen tweets, og ble det mest populære emnet globalt i løpet av en time.

Da det hadde gått tolv timer, var emneknaggen brukt to millioner ganger. Allerede første dag grep politi og sikkerhetsstyrker inn mot borgere som ropte «tamam» eller bar bannere med ordet, og flere er blitt arrestert.

Med røtter i folket

Siden demonstrasjonene mot sensuren 15. mai 2011, der titusener deltok, har det vokst frem en folkebevegelse som bruker sosiale medier som sitt offentlige rom. Vi opplevde et toppunkt i 2013, med Occupy Gezi på Taksim-Gezi-plassen. Tamam-bevegelsen er blitt sammenlignet med disse demonstrasjonene, som varte en hel måned på forsommeren 2013. Her stilte millioner av mennesker og ropte ut parolen: «Dette er bare begynnelsen. Kampen fortsetter» mens de kjempet imot politiets uforholdsmessig voldsomme brutalitet under store sammenstøt.

Parolen har fått stor effekt på tyrkisk politikk. Før valget i juni 2015 kritiserte Selahattin Demirtaş, den gangen nestleder for det prokurdiske opposisjonspartiet HDP (Folkets demokratiske parti), planene om å iverksette presidentstyre i Tyrkia, og sa: «Du får ikke bli vår president». Dette endret retningen på diskusjonen. Samtidig forårsaket det strenge reaksjoner fra myndighetene i form av ødeleggelse av byer og gjentatte valg for å fornye AKPs regjeringsmandat med tvang i enda en periode.

Selv om Gezi-bevegelsen har vært utsatt for stort press, pluss at det har rådet unntakstilstand siden kuppforsøket i juli 2016, fikk den dype folkebevegelsen som startet i 2013, nytt liv i et titall byer etter folkeavstemningen om presidentstyre 16. april, og det har vært bred deltagelse i demonstrasjoner mot overtramp og uregelmessigheter fra regjeringspartiets side under valget.

Fra valgseieren ble erklært for Erdogan til fireårsdagen for Occupy Gezi, var parolen «Nei, det er ikke over. Det er nå det begynner» den mest populære parolen ved demonstrasjoner og på Twitter.

Çapulcu til tamam: Å ta språket tilbake

Occupy Gezi startet tidlig om morgenen 27. mai 2013 i et ønske om å ta vare på den siste grønne lungen i Istanbul og hindre bygging av et kjøpesenter her. Protestene begynte på Taksim-plassen og vokste til en landsomfattende bevegelse. Sikkerhetsdirektoratet kunne fortelle at det var demonstrasjoner på 5532 steder i 80 av Tyrkias 81 byer under Gezi.

På den tredje dagen kalte statsminister Erdogan demonstrantene: «noen få çapulcu» (çapulcu betyr tyv/kjeltring). Millionene som deltok i demonstrasjonene valgte å ta ordet çapulcu tilbake, og omdefinerte det som «en som deltar i demokratiske fredelige demonstrasjoner for å endre samfunnet».

• Han er opposisjonens leder: Men president vil han ikke bli

Senere er begrepet også plukket opp av den kjente filosofen Noam Chomsky. Gjennom en hel måned eksploderte humor, kunstneriske uttrykk og kreativ sivil ulydighet. Slikt har tidligere aldri vært undertrykt fra offentlig hold.

Selv om antallet tamam-tweeter ikke kan sammenlignes med Occupy Gezi, der det ble registrert over femten millioner tweets første dag, finnes det mange engasjerte innbyggere, og alle tegn tyder på at bevegelsen vil vokse seg større under valgkampen i de neste månedene. Det største opposisjonspartiet, CHP, har tatt i bruk tamam som sitt hovedbudskap under valget.

Løfter kontra reaksjoner

Her ønsker jeg å være spesielt forsiktig med å bruke en viss type retorikk. Hvis man ser på valgretorikken til de politiske partiene i Tyrkia gjennom de siste 16 årene, vil du se at selv om regjeringspartiet AKP har lært noe helt annet enn de har levd, med en nøytral tone som sikter på å fange opp hoveddelen av samfunnet gjennom løfter og drømmer, har opposisjonen i hovedsak tydd til reaksjonære innspill som kretser rundt regjeringens retorikk.

Det har bare vært noen få unntak fra dette mønstret, som bruken av ordet «çapulcu» og slagordet «Du får ikke bli vår president», og nå aller sist: bruken av ordet tamam.

Opposisjonens retorikk

Retorikken har hatt stor innvirkning på opposisjonen. Flere millioner er blitt mobilisert og tatt ordene og uttrykkene tilbake. Til og med de som støtter presidenten, har begynt å bruke opposisjonens diskurs og forfattet reaksjonære motargumenter mot çapulcu og tamam. De har ropt ut slagordet «Du får være vår president».

Men denne retoriske seieren er ikke nok for opposisjonen, hovedsakelig fordi de er ekstremt fragmentert og ikke har klart å samle seg, selv om de er enige om visse prinsipper.

Opposisjonen uten alternativ utviklingsplan

Alle snakker mest til sin egen tilhengerskare og klarer ikke å utvide den, og de har heller ikke fått til å legge frem noen alternativ utviklingsplan. Dermed blir regjeringspartiet AKP det eneste partiet som aktivt forholder seg til fremtidens utviklingsmessige og økonomiske spørsmål.

Selv om det er spennende å se millioner av mennesker som vil ta språket tilbake og være med på å bestemme den politiske retningen, er det bekymringsfullt hvor lite fremtidsrettet politikken er, og hvor lite den er i stand til å overbevise noen som ikke tidligere har stemt på opposisjonspartiene før. Det kan uansett ikke skje uten støtte fra en del mennesker som tidligere har støttet regjeringspartiene. For uten dem kan ikke opposisjonspartiene engang drømme om å få mer enn 50 prosent av stemmene.

Oversatt av Inger Sverreson Holmes

Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.