Debatt

Antirasismen har ikke alle svar

  • Bjørn Stærk
    Spaltist

#norskrasisme er antirasisme på sitt beste. Men antirasismen blir destruktiv når den vil diktere innvandringspolitikken.

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Rune Berglund Steen fra Antirasistisk Senter mener jeg tar rasismen for gitt og vil føye meg for den ved å redusere flyktninginnvandringen. Rasisme og fremmedfientlighet må ikke være et påskudd for innvandringsmotstand, mener han.

Det er jeg enig i. Hets, hat og vold kan ikke møtes på halvveien. Du kan ikke inngå kompromiss med noen som kjefter på et barn med annen hudfarge fordi de feirer 17. mai. Når noen drømmer om et Norge fritt for muslimer kan du ikke forhandle med dem og spørre «holder det å kaste ut halvparten?» Disse folkene har meldt seg ut.

Ikke er det politisk viktig å føye seg for dem heller. Hvis nordmenn var så negative til innvandrere som man får inntrykk av i nettdebatter ville ikke velgerne fyllt Stortinget med sentrumspragmatikere og moderate innvandringsskeptikere. Velgerne synes åpenbart ikke at innvandringsreduksjon er det viktigste spørsmålet i vår tid.

Kanskje er det derfor en del innvandringskritiske nettdebattanter er så sinte når de påberoper seg folkedypet, fordi de innerst inne vet at de ikke har det med seg. De er som kommunistene som ønsket å snakke for

Bjørn Stærk. Thomas Sirland

arbeiderklassen. De ekte arbeiderne bare lo av dem. Men på partisamlingene kunne de fortsette å late som. Kanskje fungerer kommentarfeltene på samme måte.

Antirasisme på sitt beste

Jeg er skeptisk til antirasismen fordi den har vært overmodig og brukt opp rasiststempelet. Den kritiske sansen kobles av, som i råkjøret fra norske medier mot ambulansesjåførene i Sofienbergparken.

Antirasismen er på sitt beste når den peker på fordommene og truslene minoriteter lever med, også den hverdagslige. Vi andre hører lite om dette fordi folk ikke vil fremstå som sutrete. Men det betyr ikke at det ikke er plagsomt. Derfor er det fantastisk at Twitter-hashtaggen #norskrasisme de siste dagene har åpnet opp for å snakke om det. Utrolig nok har de hypersensitive svenske antirasistene klart å gjøre noe klønete til noe konstruktivt. Takk, Ehsan! (Vel, mest Warsan.)

Ikke har det blitt sutrete heller. Litt selvgodt, men mest opplysende. Denne formen for antirasisme skaper tillit og forståelse.

Det er trist å lese reaksjonene i kommentarfeltet her på Aftenposten, hvor mange irriterer seg over at dette får oppmerksomhet i det hele tatt. Vi burde nemlig heller snakke enda mer om hvor fryktelig det er å være hvit og innfødt nordmann.

Dette skal ikke være en konkurranse om hvem som har det verst. Men som forfatteren John Scalzi en gang sa: Hvis du er hvit, og attpåtil mann, så spiller du livet på den laveste vanskelighetsgraden. Han kunne lagt til at dette gjelder enda mer hvis du bor i Norge. Jeg skal ikke ta smerten din fra deg. Men stopp opp litt. Unngå å snakke på en måte som får 99 prosent av verdens befolkning til å himle med øynene.

Antirasisme på sitt dårligste

Antirasismen er derimot på sitt dårligste når den blander seg inn i innvandringspolitikken. Her kan den bli en destruktiv kraft som tilslører dypere konflikter og vanskelige fagspørsmål.

I sin artikkel om norsk rasisme trekker Mina Adampour frem som eksempel kommunene som ikke vil ta i mot flere flyktninger. Det blir en måte å avslutte debatten på. Kommunene er ikke snille nok, og den eneste mulige løsningen er rett og slett at de blir rausere. Men så enkelt er det ikke. Dette handler også om kommuneøkonomi. Det handler om at det er kostbart å bosette flyktninger. Det handler om at det faktisk er legitimt at en kommune forsvarer interessene til innbyggerne sine.

En innvandringspolitikk kan ikke drømme vekk alle gnisningene og kollisjonene som oppstår i et land med høy innvandring. Vi skal ikke føye oss for rasister. Men vi skal respektere at det er vanskelig å endre et samfunn så fort som vi gjør det i Norge nå. Antirasistene må gjerne forsøke å skape nye og bedre mennesker, men politikerne må gjøre det beste ut av det folket de har.

Jeg er ikke dystopisk, som Berglund Steen hevder. Men jeg er bekymret. Forskningen på innvandring og etnisk mangfold gir riktignok lite støtte til de reddeste innvandringskritikerne. Men den viser at det er mye som kan gå galt, spesielt når man ikke aktivt tar politisk kontroll over utviklingen.

Grunn til bekymring

Jeg refererte til forskning som viser at hvis du har en stor minoritetsbefolkning i byen din blir flertallet mer skeptisk til dem. Men når nabolaget ditt har etnisk mangfold blir du derimot per positiv. (Og det er ikke bare fordi det er de skeptiske som flytter.) Dette er resultater fra USA, som har en annen historie enn oss. Men det gir grunn til bekymring for Oslo.

Det er ikke gitt at Oslo-folk om 30 år vil være vennligere mot andre etniske grupper enn de er i dag. Det er ikke gitt at barna dine blir mer tolerante enn deg selv. Ikke hvis du sender dem på den hviteste Oslo-skolen du kan finne.

Annen forskning tyder på at etnisk mangfold reduserer tilliten til mennesker rundt deg. Folk trekker seg inn i hjemmet sitt og bygger færre bånd til andre mennesker. Også dette er amerikansk forskning. Det er ikke sikkert det gjelder for Europa – men noe lignende er funnet i Sverige. Vi vet altså ikke, men politikk kan ikke forutsette at alt alltid går på beste måte. Den norske samfunnsmodellen bygger på tillit. Det er uansvarlig ikke å spørre hvor mye den tåler.

Kan bli kostbart

Berglund Steen skriver at norsk økonomi trenger innvandring. Men økonomene forteller oss at innvandring ikke er veldig viktig for økonomien. Det bidrar positivt, men bare litt, og bare hvis vi faktisk klarer å gjøre bruk av arbeidskraften.

I Norge er vi dårlige på dette. De fleste har fått med seg at flyktninginnvandringen er kostbar. Vi skal riktignok ikke tjene penger på flyktninger og familiene deres, men det er trist og skummelt hvor mange som havner utenfor arbeidsmarkedet. Det er også vanskelig å løse dette, fordi norsk økonomi ikke ligger til rette for arbeidskraft med liten eller ingen utdannelse. Vi må i det minste spørre om pengene kunne hjulpet flere flyktninger på andre måter.

Og, det som verre er, også arbeidsinnvandringen kan bli kostbar. Mange øst-europeere har kommet til Norge for godt, men de kan ikke språket, de jobber på utsatte arbeidsplasser og opptjener seg tilgang til velferdsytelser på lik linje med norske arbeidstakere.

Denne kunnskapen kan vi ikke ignorere. Vi kan heller ikke ignorere kunnskapen om hvordan asylsystemet fungerer i praksis. Mange ser på det som et humanitært prosjekt. Kanskje er det heller verdens grusomste lotteri. Det favoriserer de mest ressurssterke, som utsettes for store kostnader og påkjenninger i smuglerrutene på vei til Europa. Jeg skulle heller erstattet asylinnvandring med kvoteflyktninger. Da ville vi hatt politisk kontroll over antallet og kunne justert det etter mottaksevnen. Samtidig kunne vi hjulpet dem som trenger det mest, i stedet for dem som er flinkest til å gjøre bruk av et utdatert system.

Antirasismen har ikke svar

Alt dette er vanskelige spørsmål. Mange fagfolk vil være uenig i det jeg har skrevet. Men disse spørsmålene har én ting til felles: At antirasismen ikke hjelper oss med å svare på dem. Til det trenger vi økonomer, sosiologer og migrasjonsforskere. Det hjelper ikke å være snill hvis du ikke vet hva du driver med.

Det tragiske ved den svenske innvandringsdebatten er nettopp at den er dominert av antirasister. De kan ha noe å lære oss om rasisme, men lite om hvordan man unngår at innvandrere ender opp i et permanent utenforskap i isolerte forstadsområder. Tvert i mot. Svenskene ser fascisme bak hver busk og stein i Norge. Men Husby tok dem på sengen. Norsk antirasisme bør gå en annen vei.

Flere artikler av Bjørn Stærk kan leses på essays.bearstrong.net.

  1. Les også

    - Vi har ingen intensjonen annet enn å trykke dette. Vi har bare ikke hatt plass.

  2. Les også

    Om svensk debattkultur, sensur og Dagens Nyheter

  3. Les også

    Sier hun blir møtt med rasisme når hun forsøker å leie bolig

Forskningen på innvandring og etnisk mangfold gir riktignok lite støtte til de reddeste innvandringskritikerne. Men den viser at det er mye som kan gå galt, spesielt når man ikke aktivt tar politisk kontroll over utviklingen, skriver Bjørn Stærk. Thomas Øijord

Les mer om

  1. Debatt

Relevante artikler

  1. A-MAGASINET

    Rune Berglund Steen: – Jeg har mange ganger i livet dratt nytte av white privilege

  2. A-MAGASINET

    Valget i Sverige: Bilbranner, vold og parallellsamfunn. Hva skjedde med «söta bror»?

  3. DEBATT

    Brasils barneprostitusjon | Fagfilosof Anders Solli Sal og barnerettsforkjemper Mats Liland

  4. DEBATT

    Kort sagt, lørdag 18. august

  5. DEBATT

    Dette handler ikke om likegyldighet

  6. DEBATT

    Samferdselsministeren: Nøyaktig om jernbanen