Jeg får flere lesere av å kalle Trump «drittsekk» enn å komme med en analyse. Hva forteller det?
Slik kan en flue på visepresidentkandidatens hode kapre showet.
Torsdag gikk Mímir Kristjánsson kraftig ut i Dagbladet mot det han mener er overdreven dekning i norske medier av den amerikanske presidentvalgkampen. Hans ferske eksempel er at NRK Nyhetsmorgen holdt på i 90 minutter i strekk på morgenkvisten dagen etter debatten mellom visepresidentkandidatene.
Jeg skjønner Kristjánsson.
Selv om jeg følger amerikansk politikk nøyere enn de fleste, gadd jeg ikke stå opp midt på natten for å se den. Det sa jeg også til VG samme dag, da avisen tok utgangspunkt i uttalelser i amerikansk presse om at dette var den viktigste visepresidentdebatten noen gang.
Mulig det, men den vil ha minimal betydning for valgutfallet, og den ga oss ingen ny innsikt. Et tegn på hvor lite viktig den debatten var, er fluen som på et tidspunkt satte seg på visepresident Mike Pence’ hode. Fluen skapte overskrifter i TV 2, NRK, Nettavisen, ABC Nyheter og i en rekke andre aviser via NTB dagen etter.
Allment eller amerikansk?
Det finnes én god, og tre ikke fullt så gode grunner til at USA og presidentvalget dekkes så bredt i norske medier.
Den beste grunnen er at USA er, og vil fortsette å være, verdens ledende makt, økonomisk, militært og kulturelt. Norges nasjonale sikkerhet hviler på Nato, og når Trump skaper tvil om disse sikkerhetsgarantiene og selve Natos overlevelse, er det selvsagt viktig for oss. Og valget i år er viktigere enn det pleier å være. Mer står på spill nå.
Politiske og kulturelle trendskifter sprer seg gjerne fra USA, nå sist en ny runde med selvransakelse rundt rase. Kristjánsson har rett i at mange av disse problemstillingene, som den såkalte «kulturkrigen», importeres for lett til Norge, ikke minst til norske universiteter. Pressen har en rolle i denne overføringen, men jeg tror det hadde skjedd uansett.
Det mediene kan lastes for, er i for liten grad å skille mellom det allmenne – rasisme, strid om innvandring, vanskelige levekår – som er relevant også i Norge, og det spesifikt amerikanske – som arven fra slavetiden og langt mer bruk av vold, også fra politiet side.
Underholdende og billig
Den andre grunnen er at amerikansk politikk og valgkamp er mer personfokusert enn i andre land.
Amerikanerne velger rett og slett en person, som har et eget mandat direkte fra folket, mens vi velger parti, noe langt mer traurig. NRK har derfor sin egen podkast som heter «Trump mot verden». TV 2 har sin faste sending «Trumps verden». Norsk politikk har riktignok gitt oss uvanlig mye personrettet drama og underholdning de siste par årene.
Når personen det dreier seg om er så fargerik som Trump, ligger det en fare i at dekning blir til underholdning. Vi blir opptatt av den siste tweeten, hva slags nye skjellsord og konspirasjoner han kan by på denne uken, om han hoster eller hvor fluen til Pence kom fra, fremfor underliggende og viktigere ting.
Den tredje grunnen, som Kristjánsson også tar opp, er at USA-dekning er billig. Mulighetene til å gjengi amerikanske kilder og TV-bilder er uendelige. Det er også rik tilgang til kommentatorer som meg selv, som villig stiller opp gratis med de siste analysene.
Etterspørsel etter det overfladiske
Den siste grunnen til den brede dekningen er rett og slett etterspørselen. Den henger sammen med de to første – viktighet og personfokus.
Det er mulig at massiv dekning skaper sitt eget marked, men jeg tror årsak og virkning hovedsakelig går den andre veien. NRK kunne sende programmer døgnet rundt om EU-kommisjonen eller indisk politikk, men det ville ikke gjøre dette til en snakkis, bare at publikum slo av.
Noen ganger kan det irritere meg at «markedet» – og nå snakker jeg altså om dere – kan se ut til å være mest opptatt av underholdningen og det flyktige og overfladiske, når jeg selv har ambisjoner om å finne ut av og forklare de mer dyptliggende grunnene til hendelsene i USA. Jeg har til og med skrevet en bok om dette – Trump-sjokket.
Jeg foretrekker databaserte analyser for å gå i dybden, andre foretrekker reportasjer med «folk flest», slik som Thomas Seltzers serie UXA på NRK nå. Et eksempel på en kombinasjon er Fredrik Kalstveits reportasje om polarisering i A-magasinet 2. oktober.
Av egne lesertall i Minerva ser jeg at flere vil lese om Trumps nedgang på meningsmålingene forrige uke enn en analyse av hvordan kulturkrigen i USA har utviklet seg helt fra 1960-tallet og ledet frem til dagens situasjon.
Ta ned dekningen et hakk
Norske lesere, som i overveldende grad tar avstand fra Trump, ønsker nok også en klar moralsk stillingtagen. Derfor får jeg langt flere lesere når jeg etter TV-debatten med Biden kaller Trump en drittsekk, enn når jeg analyserer hvorfor Biden gjør det uvanlig bra blant eldre velgere, men uvanlig svakt blant hispanics.
Men dersom jeg legger min indre gretne gubbe til side et øyeblikk, må det også nevnes at mange er interessert i det mer dyptpløyende. Mitt inntrykk er at nordmenn flest er uvanlig godt informert om USA. Kristjánsson er redd dette kommer til fortrengsel for interesse for og kunnskap om andre land. Jeg tviler på det.
USA fascinerer oss, og mediedekningen speiler det. Men det hadde ikke skadet å ta den ned et hakk eller to. La det bli et nyttårsforsett.
