Debatt

For barna i Moria er barnekonvensjonen en fjern drøm. I dette marerittet må Norge ta ansvar.

  • Nadine Aabø Mellem
    Master i menneskerettigheter, humanitærarbeider i Moria-leiren
  • Juni Solbrække
    Daglig leder, Den internasjonale juristkommisjon, avdeling Norge

En afghansk migrant med sin sønn og sine eiendeler etter brannen i Moria-leiren på Lesbos. Foto: Alkis Konstantinidis, Reuters/NTB scanpix

Et land som applauderer seg selv for å ta imot 50 asylsøkere fra et brennende helvete, er ikke «a consistent partner for a common future».

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Norge ble i juni valgt inn som fremtidig medlem av Sikkerhetsrådet med slagordet «a consistent partner for a common future» – en trygg samarbeidspartner for en felles fremtid. Det er vi glade for, for det er akkurat det Norge burde være. Nå kommer den første testen på hvordan vi praktiserer kampanjens slagord når det faktisk gjelder. Foreløpig stryker vi.

Situasjonen for flyktningene på de greske øyer har lenge vært holdt bevisst ille for å virke til skrekk og advarsel. Nå er det blitt et mareritt. Regjeringens beslutning om å ta imot 50 asylsøkere fra Moria er åpenbart et svært beskjedent bidrag som kommer på overtid. Men 50 asylsøkere representerer ikke et land som selv hevder å være en trygg samarbeidspartner for en felles fremtid.

Illusoriske rettigheter

Norske myndigheter ser gjennom fingrene med brudd på menneskerettighetene for barna i Moria. Eksempelvis skal statene etter FNs barnekonvensjons artikkel 22 «treffe egnede tiltak for å sikre at et barn som søker flyktningstatus eller som anses som flyktning (…) får behørig beskyttelse og humanitær hjelp.»

Jeg som er her nede, Nadine, har inntrykk av at disse rettighetene er totalt illusoriske i praksis. Her er hverken fremtidsutsikter om behandling av asylsøknader eller reell humanitær bistand.

Nadine Aabø Mellem (til venstre) er master i menneskerettigheter og humanitærarbeider i Moria-leiren. Juni Solbrække er daglig leder i Den internasjonale juristkommisjon, avdeling Norge.

Mye isolasjon og frykt

Jeg har jobbet med de enslige mindreårige i Moria-leiren, tre seksjoner på totalt 420 barn under 18 år. For barna i Moria er livet dager uten holdepunkter, uten fysisk aktivitet eller intellektuell stimuli, men mye isolasjon og frykt.

«Safe zone», avdelingen der de yngste og mest sårbare holder til, er et område på størrelse med en fotballbane, omgitt av en mur av gitter og piggtråd. Det er rekker av hvite brakker og ingen plass til lek eller fotballspill.

I seksjon A og seksjon B, som huser om lag 180 unge gutter hver, er forholdene enda mer kummerlige, preget av gitter, piggtråd og trange korridorer. Det sover over 20 gutter i én brakke.

Det eneste stedet barna kan bevege seg fritt på, er en ti meter bred og 50 meter lang korridor mellom brakkene. Her er det gitter og piggtråd selv over hodene på dem, og svært lite sollys trenger inn i den lange korridoren med brakker på hver side.

Månedene går mens barna i seksjon A og B venter på svar på sine asylsøknader. Koronapandemien har ikke bare ført til ytterligere isolering av barna i leiren, men også ytterligere forsinkelser av behandlingstiden. I denne perioden har jeg sett en økning av barn med bandasjer rundt håndleddene, et problem som bare har økt i takt med isoleringspraksisen.

Enslige barn overlatt til seg selv

Natt til onsdag inntraff enda et skrekkscenario. Både «safe zone» og seksjon A og B sto i flammer da jeg ankom leiren. Til tross for evakueringsforsøk fra gresk politi og brannvesen møtte jeg flere grupper med unge gutter fra seksjonene med sekk på ryggen og puten under armen. De var forvirret, engstelige, fylt med mistillit og en sterk overbevisning om at hverken politi eller brannvesenet ville hjelpe dem.

Natt til onsdag var jeg vitne til noe ingen barn burde oppleve. Jeg så flere titalls enslige barn overlatt til seg selv i en overtent flyktningleir. Vi kan vel alle erkjenne at dette er barn som har behov for beskyttelse?

Norge må være en nasjon som viser alvor

Utgangspunktet er at behandling av asylsøknader og ivaretagelse av barns rettigheter er en forpliktelse som tilhører den staten hvor barna oppholder seg, i dette tilfelle Hellas. Men hva skjer når land står overfor en så ekstraordinær situasjon at det nasjonale ansvarsfordelingssystemet blir illusorisk?

Skal Norge da gi seg selv en klapp på skulderen for å ta imot 50 mer enn vi strengt tatt behøver, eller skal vi være et land som tar ansvar i en krisesituasjon med den konsekvens at menneskerettighetene rent faktisk får en betydning?

Tiden er inne for å vise at Norge er en nasjon som viser alvor – også etter at vi har vunnet valg i FN. 50 er ikke nok.

  1. Les også

    FNs flyktningorgan takker Norge for Moria-hjelp

  2. Les også

    Regjeringen henter barnefamilier fra Hellas etter storbrann

  3. Les også

    Moria-leiren ødelagt i brann – 13.000 uten tak over hodet

  • Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.

Les mer om

  1. Moria
  2. Norge
  3. FNs barnekonvensjon
  4. Debatt
  5. Flyktninger

Relevante artikler

  1. POLITIKK
    Publisert:

    FN takker Norge for Moria-hjelp

  2. NORGE
    Publisert:

    Regjeringen henter barnefamilier fra Hellas etter storbrann

  3. POLITIKK
    Publisert:

    KrF: Ønsker ikke Moria-barn fra Afghanistan til Norge

  4. SID
    Publisert:

    Kun 50 mennesker får komme fra Moria til Norge. Det er helt absurd.

  5. VERDEN
    Publisert:

    En varslet katastrofe. Nå krangler EU om de skal presse medlemslandene til «tvungen solidaritet».

  6. VERDEN
    Publisert:

    IOM vil fly 400 enslige mindreårige fra Lesbos i kveld. Hjelpearbeider: – Situasjonen er skummel