Debatt

Kort sagt, tirsdag 24. oktober

  • Aftenpostens debattredaksjon

Teknologi, klimautslipp, hørselshemmede, kvinner og vitenskap og Høyres innvandringspolitikk. Dette er dagens kortinnlegg.

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Teknologi må temmes

Kunstig intelligens, roboter, big data, tingenes internett, delingsøkonomi og blokkjede har for alvor inntatt norsk offentlighet. Går teknologiutviklingen nå for raskt, eller lar den seg kontrollere? Teknologioptimisme har preget mye av forrige ukes A-tech-debatt, med Google-futuristen Ray Kurzweil som klassisk eksponent. Her er ideen at teknologiske fremskritt er til for menneskehetens beste, selv om farer og utfordringer er uunngåelige. Teknologien skal håndtere disse utfordringene, og gevinsten anses som større enn risikoen. Utfordringer reduseres gjerne til spørsmål om personvern, sikkerhet, etikk, konkurranse og miljø. Men de kan være av mer diffus art, som det å miste retning, mening og trygghet i livet. Fremmedgjøring og maktesløshet kan oppstå uten at teknologien utgjør en direkte risiko eller fare.

Det er selve akselerasjonen i utviklingen som nå skaper bekymring. Teknologiens egendynamikk gjør det krevende for samfunnet å utvikle seg sammen med den. Teknologioptimismen har dermed fått et skjær av teknologideterminisme, fordi teknologien fremviser større grad av definerende makt og forutbestemthet. Muligheter må gripes fordi vi tvinges til det. Kritisk refleksjon rundt utviklingshastigheten er i så måte en nødvendig motgift mot fremmedgjøring, og ikke et tegn på teknologipessimisme eller luddisme. Gjennom temming og kultivering blir teknologien til «vår teknologi». Dette er en helt nødvendig mekanisme for å sikre teknologisk og samfunnsmessig bærekraft og levedyktighet.

Dag Slettemeås, forsker ved Forbruksforskningsinstituttet SIFO/ Senter for velferds- og arbeidslivsforskning (SVA)/ Høgskolen i Oslo og Akershus


Fakta om CO₂–utslipp?

Bjørn Otto Sverdrup fra Statoil svarer 16. oktober bare delvis på mine spørsmål i Aftenposten 12. oktober, og han gjør det med data fra 2016. Mine konkrete spørsmål er derfor:

  • Hvor store CO₂-utslipp ga plattformen «Songa Enabler» da den ble slept langs norskekysten og til Barentshavet? Drives den ved hjelp av tungolje, diesel eller hva?
  • Hvor store CO₂ -utslipp i snitt fører en boreoperasjon i Barentshavet til? Hvor mange tørre hull må nå påregnes for hvert drivverdig funn?
  • Er Statoils produksjon i Barentshavet «renere» enn annen oljeproduksjon. For eksempel drev selskapet Lundin i 2016 med leteaktiviteter i Barentshavet for statens regning på mer enn 20 milliarder kroner. Er utslippene for selskapene sammenlignbare?

Andre næringer har tilsynsordninger som bidrar til transparens om forurensing. Hverken Petroleumstilsynet eller miljømyndigheter har en slik rolle overfor oljeindustrien. Vi må i dag stole på tall og rapporter industrien selv legger frem. Historien har lært oss at det er grunn til å reise spørsmål om hvordan olje- og gassproduksjon foregår, om forurensing, og om hvor stor tillit en kan ha til selskapenes egen rapportering. Det bør også gjelde oljeleting på norsk sokkel i nord.

Finn Bjørnar Lund, Besteforeldrenes klimaaksjon

Hørselshemmede og ansiktsdekkende plagg

Det har vært skrevet mye om ansiktsdekkende plagg. En del universitetsansatte mener at det er ingen grunn til forbud. De antyder at det kan være intoleranse eller manglende kunnskap som ligger bak den motviljen mange har mot ansiktsdekkende plagg.

En gruppe som ikke har vært nevnt i denne forbindelsen, er hørselshemmede personer. Det anslås at det finnes minst 600.000 personer i Norge med større eller mindre grad av nedsatt hørsel. De er som regel avhengige av å se munnen til den som snakker for å kunne forstå hva som blir sagt. Sannsynligvis finner man noen av disse blant studentene eller de ansatte ved universitetene?
Hensynet til disse bør også veie med i diskusjonen om forbud mot heldekkende plagg.

Marit Hoem Kvam, Dr.scient. i spesialpedagogikk


Hei, dere glemte noen!

Hei Ask Rosseland, som har vært prosjektleder for mosekunsten ved Forskningsparken, med «et utvalg av enestående og kjente mennesker innen forskning og teknologi». På oppdrag fra Oslo kommune har dere laget et kunstverk med kjente tenkere og vitenskapsfolk. Men dere glemte noen! Hvem kan dere ha glemt, sier du? Dere har jo med Albert Einstein, Nelson Mandela, Marie Curie, Nicolas Tesla, Leonardo da Vinci, Steve Jobs, Camilla Collett, Sitting Bull, Fridtjof Nansen, Frida Kahlo, Ole Johan Dahl, Isaac Newton, Gregory Bateson og Stephen Hawking. Hvem kan det da være som mangler?

Dere glemte Ada Byron Lovelace, ansett som verdens første dataprogrammerer. Dere glemte Mary Wollstonecraft, grunnlegger av den feministiske samfunnskritikken i den vestlige verden. Dere glemte Jane Godall, banebrytende antropolog og primatolog. Dere glemte Harriet Holter, grunnleggeren av norsk familiesosiologi og Helga Kristine Eng, pionéren inne norsk barnepsykologi. Dere glemte visst også Hedy Lamarr som fant opp bruken av frekvenshopping og dermed la grunnlaget for teknologi som WiFi og Bluetooth og Grace Hopper, som lagde den første kompilatoren. Dere glemte også Katherine Johnson, matematikeren som beregnet Apollo 11s reise til månen og Maryam Mirzakhani, første kvinnelige vinner av Fields medaljen – matematikkens nobelpris. Og ikke minst glemte dere May-Britt Moser, norsk psykolog og hjerneforsker som i 2014 vant Nobelprisen i medisin. Mose-Moser – det hadde vært noe, hva?

Sånn. Nå har dere en huskelapp til neste gang dere bare finner plass til tre kvinner i en liste på 14.

Ellinor Dalbye Kasahara, Høgskolen i Oslo og Akershus


«Jo, sangen skal forbli i skolen»

Dette seier kunnskapsminister Henrik Asheim 12. oktober til Nora B. Kulset, og han legg til: «Det skal synges like mye som før.» Då lyt ein spørja: Når var «før»? Dét tek til å verta lenge sidan.

Spør sjetteklassingar i dag, og godt vaksne, om dei kjenner Bjørnson-songen «Løft ditt hode, du raske gutt!». Då vil ein få få ja-svar.

«Nesten alle norske barn i forrige århundre hadde én ting felles. De sang fra Mads Bergs skolesangbok,» står det i ein artikkel på Google.

Skulesongen var eit karakteristisk drag ved den norske skulen i «gamledagar». Men grunnlaget for denne songen har lenge vore fjerna frå lærarutdanninga, det er berre dei eldre lærarane som kan songane: «Det er gått av moten å syngja som ein gjorde før,» fekk eg nyleg høyra frå ein lærar.

I siste året har det vorte stilt spørsmål om «kva er norsk kultur?» Det veit ein ikkje. Brunost og likestilling har vore nemnt. Og kva vil det seia å kjenna seg norsk? spør professor Finn-Erik Vinje i ei av bøkene sine – når ein ikkje kan dei tradisjonelle songane. «På folkeskolen song vi i ett sett,» fortel han.

Då Arnulf Øverland var heime att etter fangenskap i Tyskland, sa han dette:
«Vi har gjennemlevet en prøvetid på 5 år, og vi har holdt den ut. Det norske folk tålte den. Det skyldes blant annet en del diktere, hvis arbeide har båret frukt gjennem lange tider, men aller mest i disse fem årene.» Så nemnde han diktarane som hadde gjeve oss songar og dikt.

Kunnskapsministeren seier mange fine ord og lovar, men han veit ikkje kva han talar om.

Hallvard Hegna, tidligere lærer


Dette er Høyres innvandringspolitikk

Eirik Julius Risberg ved Falstadsenteret stiller spørsmål om hvordan vi skal møte den globale flyktningsituasjonen som nasjon og som individer. Han mener Høyre overlater arenaen til Frp.

Høyre jobber for likeverd og at alle skal ha like muligheter. Vi vil ha et samfunn med mangfold og likestilling. Innvandringspolitikken skal være tuftet på menneskerettigheter. Det vil vi overhodet ikke vike på. Vi skal overholde våre internasjonale konvensjoner om å hjelpe flyktninger – i samarbeid med andre land.

Asylinstituttet skal gi beskyttelse til mennesker som er reelt truet av forfølgelse. Vi ønsker en streng, rettferdig og forutsigbar asylpolitikk. Streng asylpolitikk betyr for Høyre at vi må regulere tilstrømmingen. Samtidig må vi øke tallet på kvoteflyktninger i ekstraordinære situasjoner. Den historiske tilstrømmingen av flyktninger og migranter til Europa er utfordrende og krever omfattende samarbeid mellom mange land.

Vi har tatt imot 1500 flyktninger på den såkalte EU-kvoten. Flere EU-land har dessverre ikke bidratt. Høyre var selvsagt med på Stortingets forlik om å ta imot 8000 kvoteflyktninger på tre år. Regjeringen foreslår nå å gå tilbake til antallet fra 2015 som er 1120. Tilstrømmingen har avtatt en hel del, og vi må nå bruke tid på å integrere dem som er kommet.

Det vil fortsatt komme asylsøkere, det stipuleres til 6000 neste år. Mange av disse har krav på beskyttelse. Det vil også ankomme flere tusen som har krav på familiegjenforening.

For Høyre er det viktig å sørge for at de som allerede er kommet tas best mulig hånd om. Vi må øke tiltak mot utenforskap. Vi kan ikke tillate økning av lukkede miljøer preget av fattigdom, familievold og gjengkriminalitet.

Det er bekymringsfullt når nye tall fra NAV viser at ledigheten hos førstegenerasjonsinnvandrere er tre ganger så høy som hos befolkningen for øvrig. I enkelte kommuner er det kun seks av ti innvandrere som har fått jobb etter fullført introduksjonsprogram.

Vi må utvikle nye integreringsverktøy. Flere kvinner må delta i arbeidslivet, og det må jobbes med likestilling. Vi skal arbeide mot rasisme, fremmedfrykt og kunstige skiller. Slik sørger vi for best mulig integrering slik at flest mulig kan komme i lønnet arbeid og bidra til samfunnet.

Kristin Ørmen Johnsen, Høyres innvandringspolitiske talsperson

Nyhetsbrev Annenhver uke deler Maren Ørstavik anmeldelser, tips og nyheter fra den klassiske musikkens verden, både i inn- og utland.

Les mer om

  1. Kort sagt
  2. Debatt
  3. Teknologi
  4. CO2
  5. Nikab
  6. Forskning og vitenskap
  7. Musikk