Nå skal de velge den som kan komme et hjerteslag unna verdens mektigste jobb | Hilmar L. Mjelde
Det viktigste for Donald Trump og Hillary Clinton i valg av visepresidentkandidat er at vedkommende må utfylle dem politisk.
14 visepresidenter er blitt amerikansk president. Det er 14 gode grunner til å følge nøye med på hvem Trump og Clinton velger som visepresidentkandidat. Ett overordnet hensyn avgjør valget.
Visepresidenten er først og fremst et reservehjul som skal stå klar til å ta over dersom sjefen faller fra eller må gå. Men de to siste visepresidentene – Dick Cheney og Joe Biden – er blitt gitt formidabel makt og tilgang til presidenten, og har dermed løftet embetet til nye høyder.
Dette gjør Donald J. Trump og Hillary Clintons forestående valg av visepresidentkandidat til den første store avgjørelsen som vil forme deres presidentskap.
Visepresidentkandidatenes kvalifikasjoner blir dermed kritisk viktig. Men for Trump og Clinton er det ett hovedkriterium som betyr noe: Visepresidentkandidaten må utfylle dem politisk. Med andre ord ser de etter en usedvanlig kompetent annenfiolin.
«Hvordan føler du deg i dag?»
Cheney og Bidens mektige visepresidentskap har gjort stillingen ugjenkjennelig fra sin spede begynnelse. Den amerikanske grunnloven av 1789 gir visepresidenten høyst begrensede oppgaver.
Formelt er hovedoppgaven å overta om presidenten dør, fjernes grunnet maktmisbruk, trekker seg eller er ute av stand til å gjøre jobben.
Det er derfor sagt at han (foreløpig kun menn) er kun et hjerteslag – presidentens – unna Det ovale kontor, og at jobben hans derfor er å ringe presidenten hver morgen og spørre om hvordan det står til med helsen.
Åtte visepresidenter fikk opprykk til toppjobben da presidenten døde på post. Gerald Ford overtok da president Nixon trakk seg (for øvrig er fem visepresidenter senere valgt på egen hånd, med George H.W. Bush som den siste).
Inn i varmen i den kalde krigen
Formelt er visepresidenten også seremoniell møteleder i Senatet og kan avlegge stemme der hvis kammeret er delt på midten. Han har konstitusjonelt ingen eksekutive oppgaver.
Dette fikk USAs første visepresident, John Adams, til å beskrive vervet som «den mest ubetydelige jobben noensinne funnet opp». I 1848 takket Daniel Webster nei til å bli visepresidentkandidat: «Jeg har ikke tenkt til å bli begravd før jeg er død».
De som aksepterte posisjonen, kom da lenge fra politikkens B-lag, i høy alder og med sviktende helse. Personkjemi var ingen nødvendighet: visepresident George Clinton mislikte president Madison så sterkt at han nektet å delta på innsettelsen hans.
USAs stilling som global supermakt tydeliggjorde imidlertid at visepresidenten må være kompetent til å ta over på et øyeblikk, slik Truman måtte i 1945. Delvis derfor har visepresidentene fått betydelige seremonielle, diplomatiske og politiske oppgaver, særlig fra og med visepresident Walter Mondale (1976-80).
Balanserer stemmeseddelen
Under Cheney og Biden har presidenten og visepresidenten blitt et slags politisk tvillingpar. Derfor er forskningens klare budskap at Trump og Clinton må «balansere stemmeseddelen» med en visepresidentkandidat som har egenskaper de selv mangler.
Med en kompetent makker skal de vinne ekstra stemmer i valgkampen og stå bedre rustet til presidentjobben.
Spenningsmomentet nå er hvilke utfyllende egenskaper Trump og Clinton vil vektlegge.
Lenge veide geografisk-politiske hensyn tyngst. En visepresidentkandidat fra en annen region i landet eller en avgjørende vippestat, ville presumptivt utvide presidentkandidatens appell.
For eksempel valgte liberale John F. Kennedy fra Massachusetts i nordøstlige USA konservative Lyndon B. Johnson fra Texas i sør. Men geografi har spilt liten rolle siden den gang.
Trump trenger erfaring
Trump har signalisert at han velger noen med den politiske erfaringen han selv mangler. Han er den første presidentkandidaten med ren næringslivsbakgrunn siden republikanerne nominerte Wendell Willkie i 1940.
Presidentkandidater uten erfaring fra Washington velger typisk en kongressveteran, slik Jimmy Carter, Ronald Reagan, Bill Clinton, George W. Bush og den ferske senator Barack Obama gjorde.
Med en erfaren visepresidents hånd på rattet ønsker Trump å forsikre både velgerne og mediene om at administrasjonen hans blir kompetent og suksessrik. Tidligere kongressleder Newt Gingrich er et hett kandidatnavn.
Clinton trenger kontrast
Hillary Clinton, derimot, har tilbrakt de siste 25 årene i Det hvite hus, Senatet og Utenriksdepartementet. Ingen slår henne på erfaring. Clinton trenger noen som utfyller henne politisk eller personlig.
Når partiet er ideologisk splittet slik begge de to partiene nå er, kan en visepresidentkandidat fra den andre fløyen virke internt forsonende. Et samlet parti står også sterkere i kongressforhandlinger om presidentkandidaten vinner.
Konservative Reagan valgte moderate Bush, og moderate Bush valgte konservative Quayle. Derfor er både den liberale senatoren Elisabeth Warren og rivalen Bernie Sanders også trukket frem som mulige kandidater for moderate Clinton.
Alternativt kan hun gå for demografisk kontrast i form av etnisitet, kjønn eller alder. Både den unge spanskættede statsrådenJulian Castro og den 11 år yngre senatoren Tim Kaine, er høyaktuelle.
Hillary Clinton er nok en flinkere president enn presidentkandidat, og en dynamisk makker kan bringe entusiasmen i høst som Sanders skapte i vår.
Kjemien må stemme
Et vellykket president-visepresident-forhold er imidlertid ikke kun et fornuftsekteskap. Siden presidentkandidatene begynte å velge sin egen visepresidentkandidat i 1940 (partiet valgte før den tid), har personkjemi også vært et viktig kriterium. Jo mer personlig og politisk kompatible president og visepresidenten er, og jo mer kritisk kompetanse sistnevnte anses å ha, desto større sjanser er det for at han får større ansvar.
Grunnleggende politisk enighet og udiskutabel lojalitet til presidentens agenda, bidrar til et godt arbeidsforhold. At visepresidenten selv ofte har eller får presidentambisjoner, er imidlertid en vedvarende kime til spenning i arbeidsforholdet.
Den første sjefsavgjørelsen
Visepresidenten er paradoksalt nok mest betydningsfull når han trer av for å bli president. Én gang var han ingenting, men kunne bli alt, ifølge den første av dem, Adams. I dag vil han imidlertid være veldig mye allerede 20. januar neste år, men dog ikke mer enn presidenten ønsker.
Sedvanlig blir USAs neste visepresident en av presidentens nærmeste rådgivere, én av landets toppdiplomater og får en sentral rolle som brobygger vis-à-vis kongressen. Med andre ord tar Trump og Clinton sin første sjefsavgjørelse nå, et halvt år før de innsettes.
- Presidentvalget er viktig for klimaspørsmålet
- Statistikk-guru gir Trump 20 prosents sjanse for å bli president
- Følg sykkel-Gunnar tvers gjennom USA og valgkampen
Få med deg debattene hos Aftenposten meninger
på Facebook og Twitter
