Debatt

Et makkverk av en «borapport»

  • Morits Skaugen

Kan finansministeren og offentlige organer tillate seg å bidra til å spre en «drittpakke»?

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Journalistene Bjørn Segrov og Geir Imset vil i Aftenposten 17. mars igjen ha det fremstilt at de to i saken om Anders Jahre har begått journalistisk arbeid som var en SKUP-pris verdig i 2003. Den kilde disse to bygger sin avishistorie i Dagens Næringsliv på, er et «notat» skrevet av advokat Even Wahr Hansen på brevpapir fra BAHR. Notater er på 26 sider og er datert 9. september 2002. Dette notat er etter det som er opplyst fra ham overfor Sandefjord tingrett, utformet og utarbeidet til informasjon og bruk av ham som bobestyrer for noen utvalgte medier og «informanter».

Jeg har for øvrig registrert at Wahr-Hansen i intervju med Dagbladet 6. april 2003 har vedstått seg bruken av innholdet i notatet. De to journalistene var visstnok de første som fikk gjøre bruk av dette notatet og fikk også ifølge Dagbladet gjøre det meste av sitt arbeid gjennom samtaler på BAHRs kontor.

Nøye planlagt handling

Utarbeidelsen av notatet fra 9. september 2002, distribusjonen og bruken av dette, fremstår som en nøye planlagt og gjennomført skadegjørende handling, mot troverdigheten til Morits Skaugen og mot Bjørn Bettums «Affidavit» av 10. mars 2002.

Notatets budskap er formidlet gjennom den tilsiktede bruk av notatet i medier utvalgt til spredning av beskyldninger. Disse medieoppslagene viser hvordan notatet er blitt oppfattet. «Grisete rekord» (Dagens Næringslivs leder 22. oktober 2002) og «Skammelig» (Finansavisens leder 8. oktober 2002) kan tjene som en passende oppsummering — ikke bare av notatets innhold, men også av de reaksjoner som skapes hos leseren. Den omfattende bruk av sitater gir fremstillingen et objektivt og troverdig preg som sakens faktum ikke gir dekning for.

Rettsstridige ærekrenkelser

Utvalget av henvisninger er selektivt, fremstillingsformen manipulerende. Isolert representerer beskyldningene i notatet rettsstridige ærekrenkelser overfor en rekke personer, herunder undertegnede.

I notatet fremsettes en rekke påstander, insinuasjoner og beskyldninger mot navngitte personer og selskaper og om forholdet mellom Morits Skaugen og avdøde Bjørn Bettum. Kort oppsummert fremsettes det i notatet - behendig bygget opp med henvisninger til og kryssklipping av ulik korrespondanse - beskyldninger om at den rettslige erklæring (Affidavit) Bjørn Bettum signerte 10. mars 2002, kort tid før han døde, ikke gir uttrykk for det Bettum egentlig mente om rettighetsforholdene til utenlandsformuen og følgelig er uriktig.

Uriktige påstander

Bjørn Bettum skal på denne måte ha medvirket til at det ble skapt et uriktig bilde av Jahre-formuen og at disse tilhørte Kosmos - ikke boet og derfor staten. Erklæringens tilblivelse og innhold skyldes, ifølge notatet, Bjørn Bettums behov for penger i sin siste levetid. Morits Skaugen medvirket - angivelig ved press - til at det ble avgitt en bevisst uriktig - og derved falsk - redegjørelse. Presset ble angivelig utøvet ved rettsstridig tilbakeholdelse av kapitalforsikring og pensjon som den dødssyke Bettum, ifølge notatet, rettmessig hadde krav på å få utbetalt fra Eikland. Det er flere gjenlevende personer som ved eget innsyn og egen opplevelse vet at dette ikke er riktig, og disse vil kunne svare for sin del.

De ovennevnte beskyldninger fremsatt og spredd gjennom notatet av 9. september 2002, og igjen av de to journalistene, er usanne. Det ligger i dette at beskyldningene ikke bare er faktisk uriktige, men de må være fremsatt mot bedre vitende. Jeg begrenser meg i denne omgang til å fastslå at den valgte fremgangsmåte må være et klart brudd med de yrkesetiske krav til advokater og journalister. Det valgte opplegg faller også utenfor oppdraget som rettslig medhjelper/bobestyrer i Anders Jahres dødsbo, og det faller utenfor hva et Finansdepartement burde medvirke til. Det kan selvsagt ikke utelukkes at notatet ikke er utarbeidet med Finansdepartementets godkjennelse, men det er det offentlige, ved Finansdepartementet, som i alle fall har betalt for dette notatet og det arbeid med denne «drittpakken» som er servert. Det som ikke kan utelukkes er at de to «advokatbøllene» Even Wahr Hansen og Karstein Espelid fortsetter med sine overtramp, og journalistene Segrov og Imset er de fortsatt lojale medhjelpere. Borapporten på over 500 sider som ligger på Finansdepartementets hjemmeside, er et nytt slikt overtramp som savner sidestykke, med sin sleivete, manipulerende og harselerende form.

Personvern

Det denne sak egentlig dreier seg om er ikke bare journalister og etikk, men også personvern. Kan finansministeren og offentlige organer tillate seg å bidra til å spre denne form som rett og slett er en «drittpakke». Disse to bobestyrere har brukt ca. 150 millioner kroner av det offentliges penger på seg selv og slike i prosessen og det eneste vi andre får å lese, er et makkverk av en «borapport». Kan en motpart, som har et annet syn enn staten, måtte risikere å bli utsatt for denne type angrep ifra noen som er finansiert av staten og utfører sitt oppdrag på vegne av staten?

Les mer om

  1. Debatt

Relevante artikler

  1. DEBATT

    På tide å ønske heroinbehandlingen velkommen

  2. DEBATT

    Å svekke formuesskatten er ikke svaret

  3. DEBATT

    Meninger: Lærernormen gir mening for elever og lærere

  4. DEBATT

    Kort sagt, fredag 22. mars

  5. DEBATT

    Hva er en «god» begrunnelse? Vi foreslår fire kriterier.

  6. DEBATT

    Meninger: Aftenposten undergraver forholdet mellom Pakistan og Norge