Når kilder også er venner | Mina Ghabel Lunde
Pressen skal unngå bindinger som skaper usikkerhet om lojalitet. Da kan ikke journalister omgås sine kilder privat.
Statsråder er blitt felt og hoder har rullet etter at private bekjentskap er avslørt blant maktmennesker. Det er på tide at journaliststanden tar en titt på egne bindinger.
For noen år siden var jeg ute med to venner da det rundt midnatt valset inn en glad gjeng med fargerike DNB-pannebånd. Noen kolleger fra NRK hadde vært på DNBs årlige julefest, slik mange som dekker næringslivet pleier.
Mine venner som ikke jobber i media, men i kommunen og forsvaret, fikk hakeslepp. «Er det helt greit for journalister å gå på smørefest?» spurte den ene. «Sånt blir det sikkert mange kritiske saker av», sa den andre.
Vi mediefolk vet at mange av oss har et godt og iblant nært forhold til kildene, men at så lenge vi mener det ikke påvirker hvordan vi gjør jobben vår, er dette helt uproblematisk. Den vurderingen bør ikke være opp til oss å ta.
Statssekretærens lutefisklag
Da VG i 2014 skrev om statssekretær Sigbjørn Aanes’ årlige lutefisklag, var tittelen «Inviterte bare menn til middag på Høyres hus».
Ifølge Anniken Huitfeldt var det «rart å invitere ett kjønn når man er i hans posisjon», men det faktum at statsministerens høyre hånd er vertskap for herrene som dekker norsk politikk tettest var ikke et tema.
For folk i rampelyset er et nært forhold til reportere en fordel, for journalistikken kan det være det motsatte.
I fjor skrev imidlertid jeg en sak der jeg blant annet gravde litt i Aanes’ forhold til mediefolk. Jeg snakket med de politiske journalistene jeg kjenner for å danne meg et bilde av hva slags forhold de har til Aanes.
Da jeg så møtte ham, var det første han sa at han visste jeg kom til å skrive om lutefisklaget, for det hadde en navngitt politisk kommentator allerede fortalt ham.
Holde makten i ørene
Som spinndoktor er det ens jobb å ha et godt håndlag med pressen, og ringer en journalist for å advare mot en annen, er det bare å klappe seg selv på skulderen.
Som journalist skal en derimot holde makten i ørene og unngå bindinger som kan skape usikkerhet om hvor lojaliteten ligger.
Anonyme kilders mulighet til å kommunisere fritt med journalister er en viktig menneskerettighet
I disse dager følger mange rettssaken mot Eirik Jensen. Flere av dem som intervjuer forsvarer John Christian Elden omgås ham også privat. Elden, som også er på Aanes’ gjesteliste, holder hvert år en sommerfest der flere av krimjournalistene som dekker rettssakene mot hans klienter, er fast inventar.
Folks tillit
For folk i rampelyset er et nært forhold til reportere en fordel, for journalistikken kan det være det motsatte. Et intervju der journalist og intervjuobjekt er venner, vil som regel stå lavere i kurs hos publikum. Hvis de får vite det, da.
Når «journalistikk» blir journalistikkens verste fiende
Det er ikke gitt at en journalist gjør en slett jobb når kilden er en venn. På samme måte som det ikke var gitt at daværende statsråd Manuela Ramin-Osmundsen utnevnte Ida Hjort Kraby som barneombud fordi de kjente hverandre.
De som likevel har stilt noen til veggs, bør selv unngå å omgås sine kilder privat. Det er ingen menneskerett å være journalist. En undersøkelse utført av Reuters i fjor viser at kun én av tre nordmenn stoler på journalister. Den som vil ha folks tillit til å være deres øyne og ører, må være uhildet, og det har – eller bør ha – sin pris.
