Sjekk din egen familiehistorie, vaksineskeptiker | Maria Uldahl
Foreldre kan bli bekymret når de hører historiene fra vaksineskeptikere. Men jeg er redd vi får mye mer å bekymre oss for om vi slutter å vaksinere oss.
For et år siden måtte jeg på legevakten for å få stivkrampesprøyte og antibiotika. Da fikk jeg også påfyll av vaksine mot difteri, kikhoste og polio. Jeg trengte ikke tenke meg om, jeg vurderte ikke engang å si nei til sprøyten. Antibiotika skulle jeg gjerne ha sluppet, men legen mente det var stor infeksjonsrisiko.
Vi kan si mye om legemiddelindustrien og i mange tilfeller er det rettmessig kritikk. Men moderne helsevesen er ikke bare dumt. Tenk hvis dette hadde skjedd for 100 år siden. Ingen vaksine, ingen antibiotika. En liten filleskade kunne ha blitt fatal.
To generasjoners sykehistorie
Vaksineskeptikere bruker ofte personlige historier for å få frem sine poeng. Så jeg velger å gjøre det samme. Håper du tar deg tid til å lese.
Når jeg tenker på min egen familiehistorie, finner jeg flere eksempler på sykdom som kunne vært unngått ved hjelp av moderne medisin.
Min mor fikk meslinger som barn på 60-tallet. Hun var syk i flere uker. Vaksinen kom i 1969.
To personer i min nære slekt har hatt polio, som ga livsvarige følger. Storebroren min fikk kusma som barn på 70-tallet. MMR-vaksinen kom i 1983. Han er døv på det ene øret. Vi vet ikke årsaken helt sikkert, men før vaksinen var kusma en vanlig årsak til ensidig døvhet.
Meslinger herjer rett rundt hjørnet. Skal vi bli stresset?
Min bestemor og bestefar tilbrakte sin ungdomstid på tuberkulosesanatorium. Det var der de møttes, der ble de sammen og der stiftet de familie. Han som egentlig skulle ha vært min onkel måtte bo hos oldemor, fordi hans foreldre – mine besteforeldre – var på sanatorium. Han døde som spedbarn av smittsom hjernehinnebetennelse.
Tuberkulosen truet alle
Før i tiden døde flere tusen mennesker årlig av tuberkulose i Norge. Flere tusen mennesker.
Behandlingen var frisk luft, kosthold, blåsing og kvisting. Ikke hørt om blåsing og kvisting, sa du? Det gikk kort sagt ut på å stikke en tykk nål inn i brystet slik at lungen falt sammen, eller å operere ut ribbein under lokalbedøvelse.
Jeg har lest en skildring av hvordan man hørte lyden av bein mot metall – lyden av sine egne ribbein som ble fjernet og lagt i en metallbøtte.
Jeg vet ikke nøyaktig hva som skjedde med mine besteforeldre, de snakket ikke så mye om det. Men bestefar hadde store arr på ryggen etter behandlingen.
Jeg kunne fortsatt å fortelle personlige historier, men poenget mitt er: Alt var ikke bedre før.
Vaksiner er et felles ansvar
Hvis du graver litt i din egen familiehistorie finner nok du også noen slike historier, om folk som ble syke av ting vi i dag kan forebygge og behandle. Fra 40-tallet og utover ble det utviklet antibiotika.
Vi fikk vaksiner. I 2017 er det veldig få som får tuberkulose, polio, kusma eller meslinger i Norge. Dødeligheten fra hjernehinnebetennelse har gått ned.
Alt var ikke bedre før, nei.
Jeg tror vi burde være forsiktige med antibiotika, og jeg tror vi burde ta vaksiner. Det er et felles ansvar.
Jeg tror ikke vaksiner er en konspirasjon fra «Big Pharma». Jeg har forståelse for at foreldre kan bli bekymret når de hører historiene fra vaksineskeptikere. Men jeg er redd vi får mye mer å bekymre oss for om vi slutter å vaksinere oss.
Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter
