Debatt

Det farlige vitnesbyrdet | Hadia Tajik

  • Hadia Tajik, stortingsrepresentant og nestleder i Arbeiderpartiet

Gjetere med flokken sin utenfor Betlehem i forbindelse med feiringen av Eid tidligere i høst. Foto: AMMAR AWAD, Reuters

Juleevangeliet er også historien om moralsk mot: Å våge å stå for noe, til tross for stor personlig risiko.

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Jeg gikk i en av Misjonssambandets barnehager på Tau i Strand kommune. Vi sang salmer og lærte historier om Jesus, like mye som vi ble kjent med historier av Astrid Lindgren og Thorbjørn Egner.

Mor har senere fortalt at jeg lykkelig pleide å synge salmer mens jeg badet, og gjerne pratet med fantasifigurer fra Lindgren og Egners historier mens jeg løp rundt i huset.
I barnehagen fremførte vi juleevangeliet. Jeg fikk være engel og var storfornøyd. Hjemme lærte jeg at engelen Gabriel også var omtalt i Koranen, under navnet Jibril.

Hadia Tajik, stortingsrepresentant, Ap Foto: Stortinget

Eneste varige konsekvens av å gå i en kristen barnehage var at jeg fikk høre julens budskap slik den fortelles både av Lukas og Matteus, og ble kjent med historier, uttrykk og personer fra bibelhistoriens galleri.

I Koranen føder Maria alene

Ikke alle vet at Jesus også er en profet i Islam.

Han er omtalt en rekke ganger i Koranen. Historien om Jesu fødsel er gjengitt også der. I denne versjonen er det Jesus selv som overbeviser folkene rundt Maria om at hun ikke har gjort noe galt. Fra vuggen snakker han til dem, og forteller at han er Guds tjener og profet. Da blir Maria trodd. Ikke så rart, kanskje. Det hørte nok til sjeldenhetene, også da, å bli irettesatt fra et spedbarn i en vugge.
Mange lesninger av juleevangeliet legger vekt på hovedpersonen og hans nærmeste.

Men de fleste av oss er ikke Jesus, blir aldri Maria, og havner aldri i den uvanlige situasjon som Josef gjorde.
Derfor handler min lesning av bibelteksten heller om menneskene som målbar det farlige vitnesbyrdet: En frelser er født. Dette skjedde i en tid der Judea ble styrt av Herodes, som i leksikonet om jødisk historie omtales som «beredt til å begå en hvilken som helst forbrytelse for å tilfredsstille sine grenseløse ambisjoner». Herodes ville ikke ha noe av en fremtidig konkurrent. Guttebarn under to år skulle drepes for å ikke senere kunne utfordre ham.

Å våge å stå for noe. Å tørre å oppsøke det som da er fremmed. Å åpent ytre det man mener, også når det kan ha en personlig kostnad.

Det mer eller mindre tilfeldige publikumet besto av gjetere, ifølge Lukas, og vismenn fra Østen, ifølge Matteus.
Dette er vitnene som tidlig skal ha sett barnet og bekreftet hans storhet. Kanskje fortalte de også dette til andre: «Jødenes konge er født. Jeg så ham.»?

Å ta parti med de maktesløse

Gjetere hadde lav anseelse. Vismenn hadde flere makthensyn å ta enn å knele og gi gaver til et barn. De er selvsagt symboler for å vise at Jesus var alles frelser, men er også symboler på noe annet: Å våge å stå for noe. Å tørre å oppsøke det som da er fremmed. Å åpent ytre det man mener, også når det kan ha en personlig kostnad.
Med en viss personlig risiko valgte vismennene etterpå å dra utenom Jerusalem etter å ha funnet jødenes konge. De varslet ikke Herodes, slik han hadde befalt dem, fordi de forsto at han ville barnet vondt.
Slik er juleevangeliet også en historie om å ta parti med han som på den tiden ikke hadde noe makt, men bare var et lite barn i en krybbe.

Noen har også vært i situasjoner der standpunktet ikke bare er upopulært, men direkte farlig. Som bekjennende kristne i store deler av Midtøsten i dag. Eller reformorienterte muslimer over hele verden.

Alle har vi vært i situasjoner der vi har det upopulære standpunktet. Det som får andre til å riste på hodet, himle med øynene eller få en tynn strek til munn. Det er da vi viser hvem vi virkelig er. Tåler vi å stå i den pinlige stillheten eller den moralske indignasjonen det utløser?
Noen har også vært i situasjoner der standpunktet ikke bare er upopulært, men direkte farlig. Som bekjennende kristne i store deler av Midtøsten i dag. Eller reformorienterte muslimer over hele verden.
Og de mer hverdagslige tilfeller: Varsleren på arbeidsplassen som sier ifra om uakseptable forhold og risikerer represalier. Ungjenta som ser medeleven bli mobbet i skolegården, og vet hun selv blir et mål for mobberne hvis hun sier fra.
De fleste av oss møter ikke en frelser. Vi er bare vanlige mennesker. Det forplikter mer enn vi kanskje tror.
Senere lærte jeg dét av nettopp Lindgren: «Det er ting som må gjøres, selv om de er farlige, ellers er vi ikke noe menneske, bare en liten lort».

Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.


Les Espen Ottosens og Sturla Stålsetts tanker om juleevangeliets betydning i 2016:

  1. Les også

    Kirken må unngå søtladen religiøsitet og slå fast at mørket preger oss alle | Espen Ottosen

  2. Les også

    Det river i sjelen | Sturla Stålsett

Les mer om

  1. Betlehem
  2. Jesus
  3. Hadia Tajik
  4. Midtøsten
  5. Islam
  6. Statskirkens siste jul

Relevante artikler

  1. KRONIKK

    Juleevangeliet flytter ubehagelige realiteter inn i varme, norske julestuer | Helga H. Byfuglien

  2. KRONIKK

    Den gode imam bør lyttes til

  3. KRONIKK

    Hva er kirkenes metoo-øyeblikk?

  4. NORGE

    Mikael (30) er mot kvinnelige prester, samboerskap og homofilt ekteskap. – Jeg opplevde det som sunn, klassisk kristendom.

  5. A-MAGASINET

    – Mange er blitt skuffet over meg

  6. A-MAGASINET

    «Om det var hjertefeilen eller Downs syndrom jeg var mest redd for, vet jeg ikke»