Debatt

Kort sagt, fredag 9. april

  • Debattredaksjonen

Vi samler opp avisens kortinnlegg i spalten «Kort sagt». Her er dagens innlegg. Foto: FOTO: Ketil Blom Haugstulen / Ellen Eriksen

Vaksinasjo av ledere. Miljøterapeut. Valgfri hjemmeskole. Oslos klimamål. Hets av kunstnere. Dette er dagens kortinnlegg.

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Derfor er også noen ledere vaksinert

De fleste ledere i et sykehus jobber også med pasienter og er en del av den daglige driften. At noen ledere er vaksinert mot covid-19 er ikke en avsløring, men en konsekvens av hvordan et sykehus driftes.

Prioriteringskriteriene for Oslo universitetssykehus (OUS) har vært i tråd med Folkehelseinstituttets anbefalinger. Kriteriene for de 3000 første vaksinene var å sikre drift og å vaksinere dem som er mest utsatt for smitte. I den første runden ble primært helsepersonell med direkte pasientkontakt i akuttsløyfene og i arbeid med covid-19-pasienter prioritert. I tillegg har OUS flere regionale og nasjonale funksjoner med sårbare fagmiljøer som ble prioritert.
Etter dette har OUS fått vaksiner i to omganger, nå sist i overkant av 9000 Moderna-vaksiner. Denne prioriteringen er vi svært takknemlige for.

OUS prioriterer vaksinene slik:

• personell med størst eksponering for sars-cov-2 (koronaviruset)

• kritisk personell og personell som arbeider med sårbare pasienter

• øvrige kliniske enheter

• øvrige enheter

Innen påske hadde vi vaksinert nesten 15.000 ansatte og er kommet godt inn i kategori C. Etter hvert som vi får flere vaksiner, vil vaksineringen fortsette.
Vaksinene sikrer viktige funksjoner i sykehuset. Samtidig er det min vurdering at enhver operativ organisasjon er avhengig av fungerende ledelse på alle nivåer. Med utgangspunkt i kriteriene ovenfor vil derfor også ledere bli vaksinert.

Bjørn Atle Bjørnbeth, adm.direktør, Oslo universitetssykehus

«Miljøvakt» eller miljøterapeut i skolen?

De siste årene har vi sett at ordet «miljøterapeut» stadig dukker opp i samtlige handlings- og tiltaksplaner som dreier seg om ungdom, miljø og skoler. Til tross for dette ser det ut til at yrkesgruppens skjebne fortsatt hviler på politikernes budsjettprioriteringer. Men hvor god forståelse er det i samfunnet for viktigheten av sosialfaglig ansatte på skoler? Hvor verdsatt og fremhevet er arbeidet deres?

En slik ansatt er vitne til og kan være centimeter unna å få machetekutt i gjengopprør. Er vitne til at en elev forteller at hun tok barberhøvelen for å kutte blodårene, og ikke minst vitne til en fortvilet mor som forteller at sønnen river av seg håret ved nattestid som følge av sorg. Dette er bare noen av scenarioene en miljøterapeut kan havne i, likevel hører vi knapt om det.

I skyggen av pandemien opplever rekordmange unge vansker med hjemmetilværelsen. Antallet barn som involveres i kriminalitet, øker, samtidig som alderen på gjengangere blir yngre. Dette er en trend som få andre enn de utallige miljøterapeutene/miljøarbeiderne er vitne til. Det virker nemlig som om disse tallene bare er statistikk for politikerne.

Men for en miljøterapeut handler det om enda en tapt fremtid til enda en ungdom. Gjennom å stå i bresjen for et godt miljø og med lidenskapen for ungdommenes fremtid i bunnen, gjør de en jobb som fortjener sterk anerkjennelse. Denne yrkesgruppen jobber koordinert og helhetlig med Norges fremtid. Her har vi mye å lære av vårt naboland Sverige, hvor det på politisk plan er bred anerkjennelse og enighet om viktigheten av å ha lovfestet miljøterapeut i alle skoler. Er dette veien å gå for Norge også?

Abdullah Fejzulai, miljøarbeider og sosionomstudent


La oss tenke langsiktig om «valgfri hjemmeskole»

Inger-Lise Køltzow hevder i Aftenposten 31. mars «At ungene våre skal på skolen, er blitt en hellig ku det er på tide å slakte». Som lærer og foresatt til både skole- og barnehagebarn kan jeg godt forstå følelsene Køltzow kjenner på. Vi ønsker alle å komme oss best mulig gjennom denne tøffe tiden.

Bildet er imidlertid så mye mer nyansert enn det Køltzow skisserer. Skolen som «hellig ku» handler om mer enn bare å ivareta sårbare barn – selv om det alene er et viktig og svært godt argument. Forskning har vist hvordan hjemmeskole svekker læringsutbyttet. Det svekkede læringsutbyttet vil på lang sikt føre til svekket inntekt (for elevene som i sin tid altså lærte mindre, og dermed også for hele det norske samfunnet). Å «prioritere de unge» ved å la dem velge hjemmeskole er altså i realiteten en gedigen bjørnetjeneste.

Den samme forskningen peker dessuten på ytterligere samfunnsøkonomiske tap, nemlig gjennom svekket produktivitet fra alle foresatte som skal sjonglere jobb og hjemmeskole – uavhengig av om det er fra hjemmekontor eller ei.
Basert på disse to forholdene anslår forskerne at skolenedstengning i Norge koster oss 1,7 milliarder kroner. Hver eneste dag! En «valgfri hjemmeskole» koster ikke det samme, men langt på vei.

Det er også verdt å huske, i det nyanserte bildet vi bør tegne, hvordan hjemmeskole bidrar til økte sosiale forskjeller. Ressurssvake hjem vil i mindre grad enn ressurssterke kunne bidra til å ta igjen det tapte.

Det er uhyre viktig å diskutere ulike måter å møte de enorme utfordringene pandemien skaper, også i skolen. Vi er imidlertid alle tjent med å tenke langsiktig – og å se hele bildet.

Harald Weider, far til skolebarn og lærer


Mulig å nå utslippsmålene

Aftenposten skriver 28. mars at Klimaetatens fremskrivninger viser at klimamålene for 2030 trolig kommer til å ryke. Artikkelen kan gi inntrykk av at etaten har «avlyst» målene som et bredt flertall i bystyret stilte seg bak i fjor. Det er ikke riktig. Vi jobber daglig for å redusere klimagassutslippene med 95 prosent innen 2030.

Skal målet realiseres, må tilnærmet alle kjøretøy bli nullutslippskjøretøy, alle anleggsplasser må bli fossilfrie, og vi må fjerne utslippene fra forbrenning av plastavfall. Alt dette er ambisiøst og krevende. Men ikke umulig.

I dag har vi ikke nok tiltak og virkemidler, så mange av disse må utvikles. Vi kommer ikke i mål uten at kommunen, innbyggerne, næringslivet og staten bidrar og jobber systematisk. Oslo må få mulighet til å teste nye klimaløsninger, samtidig som staten må føre en mer ambisiøs politikk.

Det er for tidlig å si om Oslo når målet ni år frem i tid. Et bredt flertall i bystyret bak klimamålene er et godt utgangspunkt.

Heidi Sørensen, direktør i Klimaetaten, Oslo kommune


Til forsvar for kunsten

I kulturdebatten har det dreid seg om hets og trakassering av kunstnere i sosiale medier. Mange har etterlyst et forsvar for kunsten. Det blir også etterlyst at vi klargjør vår rolle i forhold til Traavik.info sin Sløserikommisjonen.

Vi har forståelse for at kunstnere ikke støtter vårt ønske om å bringe en argumentasjon som har forvoldt mye skade, inn på scenen. Vi har lent oss på at tolkningen av vårt standpunkt ville leses opp mot vår humanistisk erklærte bakgrunn, vår programmering, og at våre kritikere vet hva vi står for. Vi mener at kunsten er sterk nok til å være en katalysator for denne situasjonen.

Vår dialog med Traavik.info har siden starten vært basert på at dette prosjektet skulle imøtegå en polarisert debatt. Vi mener at det er nødvendig å møte unyansert retorikk om skattefinansiert kunst og kultur i en annen offentlighet enn i sosiale medier: i en offentlighet som ikke forsterker algoritmer og ekkokamre, men legger til rette for en redelig diskusjon. Vårt standpunkt er at vi trenger økt statlig finansiering i hele kunstfeltet.

Vi tar avstand fra hets, trakassering og latterliggjøring av kunstnere eller hvilke som helst andre av våre medmennesker. Samtalen rundt noen av vår samtids mest definerende kunstnerskap er blitt redusert til polariserte diskusjoner basert på korte videoutdrag. Det har vært en brutalt å se. Man kan ikke skille kunsten fra sin kontekst.

Så snart meninger tilskrives gruppeidentitet, stopper vi opp. Vi trenger ulike måter å forstå på. Det er slik samfunnet klarer å fungere. Vi er avhengige av å være uenige og har all rett til å være det. Men vi må behandle hverandre ordentlig og møtes til ryddige ordskifter.

Kunsten dreier seg ofte om å ytre samfunnskritikk. Kritikken av kunsten er en del av et ønsket kretsløp. Kunsten tilhører alle som har en mening om den og er en sentral del av demokratiet.

Karoline Skuseth, Rune Salomonsen og Sven Åge Birkeland, BIT Teatergarasjen

  • Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.

Les mer om

  1. Kort sagt
  2. Vaksine
  3. Skole og utdanning
  4. Hjemmeskole
  5. Klimautslipp
  6. Kunst