Det er leit at de som hjalp jødene, nå fremstilles som pengegriske
Min far Iver var grenselos. Han spurte aldri hvem som kom, og forlangte aldri penger for å redde jøder eller andre nordmenn til frihet.
Marte Michelets bok Hva visste hjemmefronten? er en trist historie. De femti første sidene er en imponerende beskrivelse av Hitlers fanatiske hat mot jødene. Det gjør vondt å få detaljer om hvordan jødene systematisk ble forfulgt og drept, på en effektiv og grusom måte.
Deretter er boken en beskrivelse av hjemmefrontens tilsynelatende svik mot jødene i Norge. Hva er det Marte Michelet egentlig vil med denne boken?
Fakta?
I diskusjonen som fulgte straks etter at den kom, understreket hun at hun ikke ville felle noen dom over hjemmefronten, men bare komme med fakta. Det virket som hun ville forsøke å dempe sine ganske sterke anklager og synsing om hjemmefronten, regjeringen i London og den norske legasjonen i Stockholm.
Michelet hevdet at ingen brydde seg om jødene. Og at «alle» visste at jødene i Polen og andre europeiske land ble arrestert, torturert og gasset i hjel i stor stil, men ingen varslet jødene i Norge.
Og så er det fortellingen om nordmenns grådighet og kravet om penger, mye penger, for å hjelpe jøder i sikkerhet. Den gjør meg lei og litt forbannet.
Hun skriver: «Enkelte hadde i lengre tid forsøkt å ordne flukt til Sverige uten å lykkes. Blant annet fordi de ikke kunne skrape sammen nok penger. Det var ekstremt vanskelig å ’få plass’ gjennom det idealistiske fluktapparatet, og alternativet var menneskesmuglere som tok seg grovt betalt.»
Med livet som innsats
Men de som får den største medfarten i Michelets bok, er folkene bak Carl Fredriksens Transport. Det var fire personer som startet denne fantastiske fluktruten. De leide inn to lastebiler fra Syversens gartneri ved Carl Berners plass i Oslo og fraktet flyktningene på lasteplanet, blant potetsekker, under presenningen.
De startet 28. november 1942, og i løpet av syv uker reddet de ca. 1000 mennesker, av dem 358 norske jøder. Med livet som innsats kjørte de ut av byen, over Kroksund nord i Marker og inn til plassen Orderudsetra. Derfra gikk flyktningene på veien inn i Sverige.
Det endte med at tre fra denne fantastiske gjengen selv måtte flykte. Bare én ble igjen i Norge. Det var Rolf Syversen, som ikke ville reise fra sin gravide kone.
Han ble arrestert 10. juli 1943, og 30. oktober året etter ble han skutt på Trandum. Takken er en trist beretning om en pengegrisk hjelper.
Michelet oppkaster seg til moralsk dommer over folk som reddet 800 forfulgte fra nazistene | Hilde Vesaas
Min far, grenselosen, ble torturert
Min far Iver var grenselos. Han spurte aldri hvem som kom, og forlangte aldri penger for å redde jøder eller andre nordmenn til frihet. Mona Levin og hennes mor Solveig var med på en dramatisk tur gjennom skogen mot svenskegrensen sammen med åtte-ti andre en novembernatt i 1942.
Han ble arrestert i oktober 1944, men reddet livet fordi det lakket mot slutten av krigen. Men han ble bokstavelig talt merket av tyskernes tortur. Han lå fem døgn i et mørkt kjellerrom i Halden, bakbundet med stramme håndjern, uten mat og drikke. Han hadde arr på ryggen resten av livet etter tyskernes brutale behandling.
Så takk til Mats Tangestuen, Bjarte Bruland og Elise B. Berggren som har jobbet seg gjennom alle påstander og synsing i Hva visste hjemmefronten?. Vi er så få igjen som opplevde de vanskelige årene under krigen. Derfor er det så viktig at historien er riktig.
