Debatt

Kort sagt, torsdag 10. desember

  • Debattredaksjonen
Vi samler opp avisens kortinnlegg i spalten «Kort sagt». Her er dagens innlegg.

Hjemmefronten og jødene. Velferdstjenester. Gatenavn. Stimuleringsordningen for kulturlivet. Dette er dagens kortinnlegg.

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Elefanten i rommet

Hvorfor lyktes det ikke å redde mer enn halvparten av de norske jødene? Hvorfor lyktes den danske motstandsbevegelsen med å redde alle de danske? Dette er «elefanten i rommet» bak debatten om Marte Michelets bok. Noen felles historisk forståelse for forskjellen kan vi knapt se, heller ikke fra kritikerne av boken. De tar ikke fatt i «elefanten». Det de derimot gjør, er å kaste seg over «32 feil». Så avskriver de hele boken, bit for bit, som en inkvisisjon. Men elefanten er fortsatt i rommet.

Det er lett å peke på noen grunner til at det gikk bra i Danmark. Motstandsbevegelsen hadde samlet seg i «Frihetsrådet». Det gikk ikke bare inn for sivil ulydighet, men også militær motstand og sabotasje, i samarbeid med britiske SOE (Special Operations Executive). De hadde økonomiske muskler.

I Norge var det ingen samlet motstandsbevegelse. Den dominerende var den såkalte Grimelundskretsen (Kretsen). Den hadde opphav fra Administrasjonsrådet, forhandlingene om å innordne norsk næringsliv i tysk, avsettelse av kongen og opprettelse av Riksrådet. Det var Hitler som hadde stoppet dem, da han satset på Quisling.

I 1942 hadde disse menneskene forvandlet seg til en slags illegal regjering, som kranglet med London om hvem som skulle styre Norge etter krigen. De ville ikke tilspisse forholdet til okkupanten. De ville bare ha «holdningskamp». Sabotasje og militær kamp så de på som terror og forbrytelser. Det fantes også en militærorganisasjon. Offiserene hadde avlagt æresord til tyskerne. Derfor hadde de forbud mot våpenbruk og sabotasje. De forhindret ikke at nesten hele offiserskorpset ble internert i «æresfullt krigsfangenskap» så sent som høsten 1943. Mens SOE samarbeidet godt med det danske «Frihetsrådet», var de helt oppgitt over Kretsen og militærorganisasjonens «bløtaktige passivitet».

Under den kalde krigen ble det skapt et fantombilde av Kretsen og Milorg. Det passet seg nok av indrepolitiske årsaker – etter krigen. Men illusjonen kommer tilbake til oss nå. For hvis de var så sterke, hvorfor gjorde de ikke da som i Danmark?

Lars Borgersrud, historiker


Aftenposten vil misforstå

Aftenposten mener at følgende utsagn fra meg ikke stemmer: «Det er godt å se at utvalget ikke har funnet utstrakt 'superprofitt' i velferdstjenestesektorene.»

Lederskribenten erkjenner at Velferdstjenesteutvalget sier det er vanskelig å si noe sikkert ut fra tallmaterialet, men bruker samtidig en mindretallsmerknad fra LO-rådgiver Gøril Bjerkan som belegg for at det er høy profitt. Det er useriøst.

Mindretallet mener at egenkapitalavkastning best måler lønnsomhet for velferdstjenester. Det er utvalgets flertall, inkludert utvalgets leder, uenig i. De mener at driftsmarginer er mest relevant. Driftsmargin i snitt for alle private velferdsleverandører er lavere enn snittet for andre næringer. Dette nevner ikke Aftenposten. Det er stor forskjell på 1) ikke å finne noe, og 2) å finne at noe ikke er der. Det er det første jeg har sagt, og det er i tråd med et svakt tallmateriale. Det andre, å finne at noe ikke er der, ville betydd at utvalget har undersøkt og dokumentert at superprofitt ikke finnes. Det har utvalget ikke gjort.

Venstresiden liker å fremstille velferdstjenesteleverandører som profitører, som i krigsprofitør. Er det denne negative assosiasjonen vi bør få til for eksempel inkluderingsbedrifter, som gir arbeid til mennesker som har få eller ingen sjanser til å komme inn i det ordinære arbeidslivet?

Ja, det er behov for økt åpenhet om organisering, eierskap og økonomi. Men det er noe annet enn å lete etter støtte til et bestemt syn i debatten om bedrifter som leverer velferdstjenester.

Iselin Nybø, Næringsminister (V)


Endring av gatenavn på Mortensrud

Harald Stanghelle avlegger Søndre Nordstrand en visitt i sin kommentar 7. desember. Kommentaren gjelder navnet «Marta Steinviks vei», vedtatt i 2005.

En privatperson orienterte i mars 2018 om at Marta Steinvik var antisemitt. Bydelsutvalgets partier foreslo i møte 11. april 2019 å bytte gatenavn.

Navnerådet anbefalte 29. april at navnet burde beholdes. Bydelsutvalget (inkludert Ap) trosset Navnerådet og ville fortsatt endre gatenavn.

En navnekonkurranse ble utlyst. Bydelsutvalget mente «Solbakken» var best og sendte forslaget til byrådet i september 2019.

Saken er nå kommet i retur. Byrådsavdelingen kan imøtekomme navneendringen, men ønsker et bedre forslag. Arbeidsutvalget i bydelen har derfor igjen tatt saken opp til politisk behandling. Første vedtak var å oversende saken til Navnerådet. Når Navnerådet får uttalt seg, vil et eventuelt nytt navn bli gjenstand for behandling i politiske organer.

Hvilket standpunkt man tar, er ofte en balanse mellom ulike avveininger. Utfallet avhenger av hvilke hensyn som vektlegges. I så måte er Stanghelles merknad – om at noen ikke helt skjønner hva de har gjort – lite passende. De involverte har så langt vektlagt andre forhold enn det Stanghelle gjør. Navnekonkurransen viste at flere, også beboere i gaten, ønsket å beholde gatenavnet.

Nå er vi her. Stanghelle skriver at det har gått mye tid til «dette meningsløse tøvet». Det er ikke over ennå.

Ola B. Mannsåker, leder, Bydelsutvalget (Ap), Søndre Nordstrand, Oslo


Takk, kulturminister Abid Raja!

Takk for dine flotte vitser om Tom Cruise. Det er fint å se at man kan spøke med situasjonen. Jeg vil også benytte anledningen til å takke for kr 0,- i første, andre og tredje kompensasjonsrunde for vår lille improteaterskole. Og takk for kr 0,- i støtte fra stimuleringsordningen for kulturlivet.

Jeg vil også takke regjeringen for kr 0,- i dagpenger, ettersom beregningsgrunnlaget for enkeltpersonforetak kun tar hensyn til overskudd (adjø, oppstartsbedrifter). Takk for syv måneder uten inntekt og i praksis et yrkesforbud. Jeg lever utelukkende av arven min far etterlot seg da han forlot denne verden i februar. Som dere skjønner, var en god latter akkurat det jeg trengte nå. Så takk igjen, og god jul!

Terje Brevik, kulturarbeider, Tøyen Impro


  • Få med deg debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter

Les mer om

  1. Kort sagt
  2. Andre verdenskrig