Debatt

Intensivkapasiteten i Norge bør styrkes

  • Øystein Fahre
    Øystein Fahre
    Avdelingsleder, Intensivavdelingen, Akuttklinikken, Oslo universitetssykehus
På intensivavdelingen ved Oslo Universitetssykehus Rikshospitalet behandles pasienter med covid-19.

Flere intensivsykepleiere er det som haster mest.

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Norsk intensivkapasitet ble igjen aktuell med covid-19-utbruddet som startet i fjor. Antall intensivsenger man hadde og eventuelt kunne skaffe, ble presentert med varierende presisjonsnivå.

Sist gang intensivkapasiteten fikk oppmerksomhet, var under svineinfluensaen i 2009. Den gang ble det kjøpt inn flere respiratorer, men uten plan for å utdanne mer personell som kunne bruke respiratorene.

Gjennom rapporten «Regional intensivutredning» var jeg med på å beskrive og tallfeste intensivkapasiteten i Norge.

Rapporten ble levert til helseregionene i desember 2019. Den konkluderte med at Norge hadde 248 budsjettbemannede intensivsenger.

Det tilsvarer 4,8 intensivplasser pr. 100.000 innbyggere. Det er lavt i europeisk sammenheng.

Les også

Joacim Lund kommenterer: Klarer intensivavdelingene en bølge til?

Stor mangel på sykepleiere

Intensiv er blant de mest ressurskrevende virksomhetene vi har på sykehusene.

Mangelen på norske intensivsykepleiere er stor. Det er en daglig utfordring å skaffe nok bemanning, selv under normale forhold.

Norske intensivavdelinger har i tillegg tradisjon for å ha overbelegg. En intensivavdeling krever samme antall intensivsykepleiere på arbeid en tirsdag morgen som på en lørdag kveld.

De fleste sykehus løser bemanningsproblemer med innleie fra utlandet, men også med overtid for egne ansatte.

Overtidsbruken er høy. Så høy at det utløser flere tusen brudd på arbeidsmiljøloven hvert år i avdelingen jeg leder.

Utenlandsk arbeidskraft

Arbeidskraft i eget land strekker ikke til. Dermed er norsk intensivvirksomhet gradvis blitt sterkt avhengig av utenlandsk arbeidskraft. De nye innreiserestriksjonene til landet har på en effektiv måte synliggjort denne avhengigheten.

Årlig leier avdelingen inn utenlandske vikarer for flere titalls millioner kroner. Disse pengene burde heller vært brukt på systematisk å bygge opp og forbedre intensivkapasiteten, basert på flere egne borgere som personellressurs.

Les også

På innsiden av covid-19-avdelingene: – Ikke et virus man bare kan røske av seg

Én ting haster mest

Helsetjenesten er pålagt å arbeide for å forbedre seg kontinuerlig. Covid-19-pandemien har vist at landets intensivkapasitet trenger å forbedres.

Flere intensivsykepleiere er det som haster mest. Her kreves en tydelig og god plan for økt utdanningstakt, i samarbeid med høyskolene.

Det er beklagelig at dette ikke ble satt igang da høyskolene startet opp i fjor høst. Vi burde rekke det til oppstart denne høsten.

Finansieringsmodellen for intensivvirksomhet i sykehus bør også forbedres. Det er lite lønnsomt for et sykehus å satse midler for å øke intensivkapasiteten sin.

Nåværende løsning med rammefinansiering gjør at hvert sykehus kan i stor grad definere hvor mye penger som settes av til intensivområdet. Etter mange tiår fremstår denne modellen som lite stimulerende for sykehusene. Den hemmer utvikling av norsk intensivkapasitet.

Enorme kostnader

Vi vet ikke hvordan muterte varianter av covid-19 eller andre virus vil utfordre oss de neste årene. Det har vært nødvendig å stenge ned for å unngå smittespredning og overbelastning av helsevesenet.

Kostnadene har vært enorme. En styrking av intensivkapasiteten vil til sammenligning være svært beskjeden.


  • Få med deg debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.

Les mer om

  1. Koronaviruset
  2. Bemanning
  3. Sykehus