Debatt

Rapport fra en engelsk lege

  • Clio Kennedy
    Clio Kennedy
    Lege
Ambulanser står i kø utenfor Royal London Hospital. Storbritannia opplever nå et voldsomt trykk på helsetjenestene på grunn av koronasmittede.

Unge og gravide på respirator. Organer som klapper sammen. Kampsonen er blitt den nye normalen.

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Jeg er lege på et sykehus i London, hovedstaden i et av de få landene i verden som til nå har passert 100.000 koronadødsfall. Tre og en halv million briter er så langt smittet.

Etter å ha gått flere runder med meg selv, har jeg bestemt meg for å fortelle hvordan det er på en intensivstasjon i et London-sykehus akkurat nå.

Dessverre er ingen av disse anekdotene enestående.

Og dessverre begynner de etter en stund å ligne hverandre. Det vil nødvendigvis skje når det er så mange pasienter. Alle som arbeider i pleiesektoren, har en historie å fortelle.

Fra teamet som arbeider med mental helse, og som prøver å støtte alle dem som har behov det ikke blir tatt hensyn til i de gjentatte nedstengningene, til allmennpraktiserende leger som forsøker å ta seg av alle de vedvarende helseproblemene som ikke dreier seg om covid-19, hos pasienter de fortsetter å behandle på daglig basis.

Men å skrive om det virker rensende. Og å fortelle disse historiene kan gjøre dem mer virkelige for mange. Det kan i beste fall redde liv.

Tre ganger så mange pasienter

Jeg tilbrakte våren 2020 i en medisinsk covidturnus. Da den første bølgen stilnet, håpet jeg det aldri skulle bli nødvendig å måtte gjøre akkurat det igjen.

Men for noen uker siden ble nesten all kirurgi hos oss avlyst. (Rettere sagt, de ble «utsatt på ubestemt tid». Jeg er livredd for det etterslepet.)

Alle juniorleger på kirurgisk spesialisering ble overført til intensivpleie. Så med tungt hjerte og klump i magen er dette hvor jeg er nå og hvor jeg vil bli værende i overskuelig fremtid.

Clio Kennedy er sykehuslege i London.

Vi er et stort sykehus i sentrum av London. Selv om vi vanligvis har 35 senger for intensivpleie, er det ikke et utpreget boligstrøk. Og vi pleide sjelden å måtte ta alle i bruk.

Men nå har vi fått tre ganger så mange pasienter. Hundre intensivpasienter bare her på dette sykehuset. De fleste av disse er covidpasienter i respirator, med unntak av de ytterst sjeldne tilfellene som trenger intensivpleie fordi de har perforert tarm eller har vært i en trafikkulykke.

Enda verre andre steder

London-sykehusene i mer typiske boligområder er overfylt, og vi tar imot pasienter fra disse stedene.

Vi har faktisk også måttet begynne å overføre noen av de minst ustabile pasientene (de som fortsatt er dopet ned, ubevegelige og ventilerte, men ikke i fare for å bikke over stupet helt med det første) til intensivstasjoner i andre britiske byer for å gjøre plass til de nye pasientene. De kommer hele tiden.

Jeg klarte å holde tilbake tårene til samtalen var over

Forholdet lege-pasient er vanligvis én til én på intensivstasjoner. Vi har for øyeblikket et forhold på én til fire eller én til fem. Og dette er et «sivilisert» bemanningsforhold sammenlignet med en mengde andre sykehus.

De fleste av mine pasienter er middelaldrende, overvektige menn, ofte svarte og/eller med en etnisk minoritetsbakgrunn, med en rekke kroniske helseproblemer. Men det gjelder slett ikke alle.

Unge, gravide, veltrente

Vi har flere gravide kvinner i tjue- og trettiårene som aldri har hatt et helseproblem i sitt liv. Noen av dem måtte det utføres hastekeisersnitt på mens de lå på intensivstasjonen i påført koma uten å være klar over at babyen deres ble født.

Så er det mannen på 36, bare noen få år eldre enn meg. 85 kilo tung, hadde aldri vært syk før, liker å trene, kunne i et annet liv ha vært en venn. Han har vært koblet til pustemaskin siden nyttår. Jeg ringte hans kone for å gi henne oppdatering, og hun ga telefonen til sin fire år gamle datter (samme alder som mitt eget barn) som sa: «Takk for at du passer på pappa’n min.»

Jeg klarte å holde tilbake tårene til samtalen var over.

Vi forsøker å slippe noen familier til slik at de kan holde sine kjære i hånden når de dør. Det ble ikke gjort sist vår, og det var traumatisk for folk ikke å få noen riktig slutt. Så nå prøver vi å få dette til så godt vi kan.

Organene klapper sammen

En mann (69) var i ferd med å dø. Vi kalte inn hans kone og sønn, og kledde dem opp i alt nødvendig personlig verneutstyr. Han døde bare minutter før de kom.

Konen så ham og utstøtte et skrik som kunne få blodet til å fryse i årene, før hun kastet seg over brystet hans for å prøve å starte hjertet igjen. Blant kaoset og gjennom alle lagene av verneutstyr kunne vi høre klagene: «Dere lovte å passe på ham!»

Bare for at de kunne ha julen sammen – var det verdt det?

Jeg antar at hun skjønte, men skjønte det likevel ikke. For hvordan kunne noen ... Sist gang hun så ham var han våken selv om han ikke var bra, og han ble hjulpet inn bak i en ambulanse, men ikke slik som dette.

Slik er det for alle familiene.

Faren, moren, broren, ektemannen var nettopp der og drakk te og spøkte med dem sist uke. Siden det har det bare vært telefonoppdateringer med meningsløse tall. Om hvor mye oksygen (nesten alltid 100 prosent ) de må tilføres via vemmelige slanger for å kunne forbli akkurat på stupet og ikke falle over kanten, om hva saltene i blodet deres gjør og hva det har å si for om nyrene (og andre organer) klapper sammen.

Var det verdt det?

Så slik er det altså. Fryktelige historier om en mengde familiers medlemmer som dør samtidig, bare noen senger fra hverandre. Bare for at de kunne ha julen sammen – var det verdt det?

Jeg vrenger hjernen for å finne noen positive historier. Ja, vi får vaksiner. Det er strålende. Men doseringsplanen skremmer meg, det å spre dosene med lengre avstand mellom dem uten bevis for god effekt hvis det er så stor avstand mellom vaksinedosene. Men man er jo så stolt over at vi vaksinerer et stort antall mennesker.

Men det er ikke bare meningsløst om det bare gis en dose og den ikke gir tilstrekkelig beskyttelse. Faktisk er det potensielt farlig hvis folk tror at de har mer beskyttelse enn de virkelig har.

Den nye normalen

Jeg skriver dette på vei til nattskift. Det skjærer meg i hjertet ikke å kunne se barna mine på langt nær nok. Men samtidig som enkelthistoriene gjør det så skrekkelig, er de også lyset i dette mørket.

Vennene og familien som setter mat til oss på trappen, naboene som ga oss bøker og leker til barna, meldingene om håp og støtte som får meg til å gå videre når reservene er på et lavmål, og som får meg til å le når jeg trenger det som mest.

Det ubøyelige og utrettelige harde arbeidet fra kolleger. Mange arbeider utover komfortsonen sin, men gir likevel alt. Dette er det som gir meg håp.

Vel, tilbake til kampsonen ... Den er nå den nye normalen.

Oversatt fra engelsk av Bjørg Hellum

  • Få med deg debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter

Les mer om

  1. Koronaviruset