Debatt

Kort sagt, fredag 18. september

  • Debattredaksjonen

Vi samler opp avisens kortinnlegg i spalten «Kort sagt». Her er dagens innlegg. Foto: FOTO: Ketil Blom Haugstulen / Ellen Eriksen

Pisa-undersøkelsene i skolen. Nye hus og parkeringsplasser. Miljøpartiet De Grønne. Equinors Peregrino-felt. Akademisk frihet. Dette er dagens kortinnlegg.

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Clemets skolesuksess?

I Aftenposten 30. august gir Kristin Clemet nok en gang sin egen versjon av norsk skolehistorie. Hennes kilde er en vag henvisning til «en bok som kom i 2018». Av teksten skjønner man at det dreier seg om Tjue år med TIMSS og PISA i Norge, skrevet av de norske forskerne som har gjennomført disse testene. Den dreier seg om matematikk og naturfag i grunnskolen, og slett ikke om «tilstanden» i norsk skole, slik en leser av Clemets innlegg kanskje vil tro.

Hovedbildet er ifølge Clemet at «prestasjonene til elever som begynte på skolen etter årtusenskiftet, er betydelig bedre». Mon det? I de nylig publiserte resultatene fra Pisa 2018 scorer norske elever akkurat på samme nivå som i «kriseåret» 2000, enda de nå går ett år lengre på skolen enn den gang. Resultater som for 20 år siden ble brukt som bevis for skolens elendighet, tjener nå som bevis for kvalitet og fremgang.

Clemet skriver at «elevene rapporterer om at skoleklima og læringsmiljø er blitt til dels betydelig bedre». Men de to studiene forteller en annen historie: Andelen elever som opplever ensomhet og utenforskap har ifølge Pisa økt dramatisk fra 2003 til 2018, nærmest en tredobling. Problematisk er det også at andelen norske elever som ekskluderes («fritas») fra Pisa-testen, har steget fra 2,7 prosent i 2000 til hele 7,9 prosent i 2018.

Clemets artikkel er, nok en gang, et forsvar for hennes egen reform – og for testing, kartlegging og rangering av elever, skoler og kommuner. Slik at skolemarkedet skal fungere, skolen skal «levere» og «kundene» skal vite hva de får.

Svein Sjøberg, fysiker og skoleforsker, Universitetet i Oslo


Ikke tillat nye hus uten parkeringsplasser

Det er et dårlig forslag å tillate bygging av hus uten parkeringsplasser (Aftenposten 13. september). Som beboere i et eldre villastrøk har vi opplevd ganske tung utbygging på tomter her. De gamle 2 måls tomtene er ikke utvidet med ett hus, men opptil tre nye.

Mange av husene er planlagt med utleieenheter, noe som kan medføre en økning i boenheter fra én til fire-syv på den gamle tomten. Når vi også vet at flere boenheter har mer enn én bil, sier det seg selv at parkeringsbehovet går rett i været. Veisystemet i slike strøk er på ingen måte dimensjonert for masseparkering. Det er smale veier, til dels uten fortau, og de benyttes blant annet som skoleveier.

I vårt strøk står ofte bilene så tett at renovasjonsbilen knapt kommer frem, selv om husene har to parkeringsplasser på sin eiendom.

At en utbygger ser dette som en mulighet for å bygge mindre og rimeligere hus, kan jeg ikke se. Størrelsen på husene er nok gitt av andre årsaker.

Behold dagens praksis som i alle fall innebærer at brorparten av bilene blir parkert på eiendommene.

Knut Bjarne Green, Oslo


MDG kan ikke gi etter

Hvilken vei skal Miljøpartiet De Grønne (MDG) gå mellom prinsippfasthet og pragmatisme? Dette spørsmålet ble stilt i Aftenposten av Ernst-Modest Herdieckerhoff, varaordfører for MDG i Lørenskog. Hans svar er pragmatisme. Mitt svar er prinsippfasthet.

Kompromisser og kompromissvilje er norsk politikks modus operandi. Stort sett er det en god ting, men det kan som kjent bli for mye av en god ting. Slik er det blitt med miljø- og klimapolitikken. Denne har lenge vært preget av en kompromissvilje som er så stor at den til slutt vasker ut og sliter ned alle tiltak, inntil det vi står igjen med, er minste felles multiplum.

Samtidig står vi i en miljø- og klimakrise, og i krisetid er ikke minste felles multiplum godt nok. Når spørsmålet er om MDG skal stå på prinsippene eller gi etter, er svaret for meg derfor: MDG kan ikke gi etter. Alvoret i situasjonen krever at vi står fast på våre prinsipper og ikke kompromisser på de viktigste kjernesakene. Eksemplene er mange på hva som skjer med partier som er villige til å inngå slike kompromisser. Sakte kvernes de i stykker under vekten av kompromisser og de store partienes kjøttvekt.

Da jeg meldte meg inn i MDG, bunnet det blant annet i en dyp fortvilelse over at de etablerte partiene ikke fulgte opp egne løfter. Mange kunne si de riktige tingene i en valgkamp, men når posisjonene var fordelt og forhandlingene var over, var løftene blitt forvandlet til ugjenkjennelige kompromisser. Det sikret nok innflytelse, men til hvilken pris?

Uten en tydelig politikk i samarbeidsavtaler og erklæringer, og uten gjennomslag for å føre en slik politikk i posisjonssamarbeid, blir innflytelsen nytteløs. Det blir å søke makt for maktens egen skyld. Norsk politikk behøver ikke enda et parti som har makt som selvstendig mål. Det vi behøver, er et parti som er en kompromissløs stemme for natur og miljø. Et parti som står på de svakeste i samfunnets side. Derfor mener jeg den riktige veien for MDG er prinsippfasthet.

Jonas Nilsen, leder i Tromsø MDG


Konsekvensen av at Ap bryter sine avtaler i Viken

Varaordfører i Lørenskog, Ernst-Modest Herdieckerhoff (MDG), løfter en viktig debatt for De Grønne. For hva er egentlig et styringsparti?

I etterkant av MDGs brakvalg i fjor ønsket Arbeiderpartiet å assosieres med det grønne prosjektet. Problemet i Viken var at avtalen som Arbeiderpartiet og Senterpartiet hadde gått med på i 2019, ikke lenger var viktig for dem i september 2020. En motorvei var viktigere enn et samarbeid.

At De Grønne og SV marsjerte ut etter klare avtalebrudd fra sine samarbeidspartnere, er ikke et tegn på at hverken De Grønne eller SV er blitt protestpartier. Det er et tegn på at Arbeiderpartiet bør korrigere adferd og etterleve avtaler hvis de skal få tillit. Ap har brutt en grunnleggende kontrakt i politikken: at en avtale er til for å holdes.

Hele syv av ti mener at norske politikere bør gjøre mer for å kutte norske klimautslipp. Ap og Sp står nå i en skvis hvor de må velge mellom grå politikk eller om de skal de lytte til signalene fra det norske folk og endre kurs før det er for sent.

De Grønne skal være et parti som holder det vi lover. Og som til gjengjeld krever at våre samarbeidspartnere holder det de lover. Dét er å ta ansvar – og å være et styringsparti.

Martin Løken, gruppeleder, ÅS MDG


Feilaktige påstander fra Bellona

Stavanger Aftenblad har skrevet om utfordringer som Equinor har med stigerør på Peregrino-feltet i Brasil. Dette har vært offentlig kjent siden april 2020, og vi har svart på spørsmål fra mediene om saken en rekke ganger. Vi har også omtalt dette i forbindelse med vår kvartalsfremleggelse. I den anledning har også Aftenposten valgt å publisere saken.

Bellona har i den sammenheng kommet med påstander som er feilaktige og uten rot i virkeligheten. De kommer med skarpe anklager rundt drift, sikkerhetsstandard og kostnadsbruk.

To hovedpunkter fra Bellona er deres påstander om at Peregrino har høyt trykk og utfordringer med H2S-gass. Dette er rett og slett ikke riktig, og det kunne vi raskt avklart om Bellona hadde kontaktet oss før de fremmet sin misforståtte kritikk. Faktum er at det ikke er H2S i produksjonen fra Peregrino, og trykket i brønnene er så lavt at vi må bruke pumper for å få oljen ut av reservoaret. Bellona fremlegger i artikkelen ingen dokumentasjon for sine feilaktige påstander.

Aftenposten velger å slå den feilaktige kritikken stort opp med kritiske overskrifter. Vi får imøtegå de feilaktige påstandene, det skulle ellers bare mangle. Men mener Aftenposten at de da har ivaretatt sitt ansvar for å kontrollere at opplysninger som gis, er korrekte?

Her er det ikke bare ord mot ord som er umulig å avklare. Det er mulig for Aftenposten å sjekke om dette er et felt med høyt trykk og H2S i produksjonen, eller om det ikke er det. God kritisk journalistikk innebærer også å stille kritiske spørsmål til kritikere, og å sjekke hva som er faktisk er riktig. Det har ikke Aftenposten gjort i dette tilfellet.

Erik Haaland, pressetalsperson i Equinor for internasjonal oppstrøm


Meningsbrytningens kunst

Torkel Brekke og Janicke Heldal spør hvordan vi best kan verne om akademisk frihet ved norske universiteter (Aftenposten 6. september). De viser til at fri meningsutveksling for forskere og studenter er under press.

Aktiv meningsbrytning er fundamentet for universitetet som institusjon og for demokratiet.

I Norge har vi i hovedsak vært forskånet fra klare forsøk på å begrense ytringsfriheten ved universitetene. Våre studenter og forskere står generelt godt i uenighet. Likevel må vi være årvåkne for en utvikling der meningsbrytningens vilkår trues. Vi må tåle å bli eksponert for og diskutere teorier og ideer vi er dypt uenige i. Ytringsfriheten er lett å forsvare når den verner uttalelser og tanker man selv støtter. Når den verner meninger man er uenig i, er det ikke like lett. Vi må lære å argumentere og diskutere fremfor å kreve motargumenter og motstandere ekskludert fra debatten.

Ved Universitetet i Oslo jobber vi systematisk med å inkludere studentene i krevende spørsmål. Å tåle å stå i uenighet og tåle kritikk er viktig for forsvaret av ytringsfriheten Det er også en forutsetning for å finne nye løsninger og å utfordre eksisterende sannheter.

Her spiller også reguleringer og rammevilkår inn. Når stortingsmeldingen om arbeidslivsrelevans legges frem, må ikke bare akutte arbeidslivsbehov premieres. Ferdigheter som kritisk tenkning og evne til å stå i uenighet må styrkes. Studentene må øves i ytringsplikten man har som medborger. Det handler om å skape det gode samfunnet arbeidslivet skal tjene.

Det er derfor viktig at forslaget til ny universitets- og høyskolelov presiserer institusjonenes ansvar for å fremme og verne om akademisk frihet og den enkelte ansatte som benytter denne friheten. En finansieringsmodell med betydelig basisfinansiering er derfor viktig. Da kan vi enklere være prinsippfaste om det skulle komme sterkere press fra studentgrupper, ansattgrupper eller andre som ønsker beskyttelse mot kunnskap eller ytringer de finner støtende eller utfordrende.

Mye er opp til oss selv. Vi må røkte fellesskapet hver dag for å forsvare disse grunnleggende verdiene. Som ledere må vi tilrettelegge for et stort ytringsrom og åpne og opplyste samtaler. Som enkeltpersoner må vi utvise årvåkenhet, i ord og i handling.

Svein Stølen, rektor, Universitetet i Oslo

Les mer om

  1. Kort sagt
  2. Skole
  3. PISA
  4. Parkering
  5. Miljøpartiet De Grønne (MDG)
  6. Equinor
  7. Bellona

Kort sagt

  1. DEBATT

    Kort sagt, søndag 25. oktober

  2. DEBATT

    Kort sagt, fredag 23. oktober

  3. DEBATT

    Kort sagt, torsdag 22. oktober

  4. DEBATT

    Kort sagt, onsdag 21. oktober

  5. DEBATT

    Kort sagt, tirsdag 20. oktober

  6. DEBATT

    Kort sagt, mandag 19. oktober