Debatt

Demokrati for folk flest

  • Rolf Utgård

LEDERSTIL. I fotballens England som også er et koloniregime med autoritære tradisjoner, har både spillere, trenere og publikum forventninger om en udemokratisk lederstil.

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Erfaringer. Det fikk Egil «Drillo» Olsen smertelig erfare da ha forsøkte seg som trener i Wimbledon i 1999-2000. Autoritære styresett har mange kilder, og det har demokratiet også. Norges kamp mot dansk og svensk overherredømme, hundre år før stemmerett og parlamentarisme kom på dagsorden, ble en inspirasjon for demokratiforkjemperne her hjemme.

Ved stortingsvalget i 1850 ble det avgitt 36770 stemmer, bare menn med eiendom hadde stemmerett, og selv om parlamentarismen gradvis ble innført fra 1884, ble det ikke allmenn stemmerett før i 1913.

Arbeiderforeninger.

Arbeiderbevegelsen ble også skapt gradvis, først med Marcus Thranes arbeiderforeninger i 1850. Disse ble forbudt, og det skulle gå 20 år før ordinære fagforeninger ble etablert. Arbeiderpartiet ble stiftet i 1887 og LO i 1899.

Den nasjonale frigjøringskampen, arbeiderbevegelsen og kvinnefrigjøringen var alle nødvendige forutsetninger for allmenn stemmerett, men demokratiet er langt mer enn et spørsmål om stemmerett. Demokrati dreier seg også om reell frihet og innflytelse, om å bli sett og verdsatt, og om deltagelse.

Med Verkstedsoverenskomsten av 1907 og Hovedavtalen av 1935 la partene i arbeidslivet grunnlaget også for et bedriftsdemokrati som foreløpig har resultert i styrerepresentasjon for ansatte og en omfattende arbeidsmiljølov.

Regjeringsmakt.

Det moderne demokratiet er hverken Venstres eller Arbeiderpartiets fortjeneste alene, men det var først når arbeiderbevegelsen fikk regjeringsmakt i 1935 og enda mer etter krigen, at vanlige mennesker kunne rette ryggen og slapp å stå med «luen i handa». Sosialdemokratiet skapte økonomisk trygghet og verdighet for småfolket som ble løftet frem og fikk en verdi i samfunnet. Dette utløste veldige krefter og en ny fase i demokratibevegelsen. For småfolket er det kombinasjonen av økonomisk trygghet og velstand, frihet og verdighet som utgjør demokratiet.

Gjennom århundrene har småfolket vært allmue, kanonføde, massene, folk man tok inn i fabrikkene fra gaten, de som ikke var synlige som individer, som ikke hadde noe verdi utover den arbeidskraft de leverte – og så gradvis fikk disse menneskene en egen verdi og ble likeverdige. Dette utløste enorme samfunnskrefter, og ga Arbeiderpartiet hegemonisk makt i flere tiår etter krigen.

Frigjøringen.

Arbeidere, småbrukere, fiskere, lavtlønte funksjonærer og trygdede strålte av optimisme og begeistring over frigjøringen fra nazismen, men også over «den nye arbeidsdagen». For småfolket var dette to sider av samme sak. Med frihet og likeverd kom ønsket om å delta i samfunnsprosjektet, jobbe, ta utdanning, sette barn til verden og bruke stemmeretten.

Husmannsånden levde fortsatt i arbeidslivet, men den hadde fått konkurranse fra en ny ånd, en frihetens og likeverdets ånd, og denne ånden lot seg ikke putte tilbake på flasken.

Samtidig oppleves i dag en sterk globalisering av markedene som aldeles ikke fremmer demokrati og menneskeverd. Dette får mange til å stille spørsmål om det virkelig går fremover eller bakover med samfunnet. Er vi over toppen og må belage oss på å forsvare det vi har, eller er det fortsatt mulig og nødvendig å erobre nye demokratiskanser?

Skepsis.

Mens høyreliberale bevegelser og partier vil fremme demokratiet gjennom mer marked og individuelle valg, har arbeiderbevegelsen inntatt en skeptisk posisjon og ikke maktet å formulere en kraftfull fortsettelse av sitt demokratiprosjekt.

Da Arbeiderpartiet fikk makt og ble et statsbærende parti, vendte ungdomsopprøret på slutten av 1960-tallet seg delvis mot sosialdemokratiet som derved mistet mange unge talenter til andre partier og bevegelser, for demokratibevegelsen lot seg ikke stoppe. Nye generasjoner ville skape sitt demokrati, sin frihet, og nå sto bl.a. internasjonal solidaritet og miljø på dagsordenen, men også ytringsfrihet og uavhengighet fra autoriteter innen parti, stat, kirke og skole.

Forsvarskamp mobiliserer, men begeistring skapes først og fremst ved å peke på nye oppgaver og nye muligheter for erobringer.

Fire klasser.

I Marcus Thranes forestillingsverden var det fire klasser: Arbeiderne, borgerne, embetsverket og kongehuset. Arbeiderne var uten innflytelse, men holdt hele samfunnet oppe og bar alle de andre på skuldrene.

Det ser litt annerledes ut i dag. Vårt moderne samfunn er kommet langt i å inkludere og verdiggjøre nye grupper, men store deler av innvandrerbefolkningen, det voksende antallet trygdede, de lavtlønte, randarbeidskraften og et rekordstort antall små selvstendige næringsdrivende uten økonomisk og kollektiv trygghet, er blant dem som føler seg underprivilegert og «utenfor» i dagens samfunn. Innenfor eller utenfor dreier seg om eiendom, inntekt, makt, innflytelse og anseelse, eller å bli sett. Skal vi erobre nye demokratiskanser, må disse marginaliserte gruppene inkluderes og mobiliseres. Alternativet er et økende utenforskap og en populistisk mobilisering mot eliten.

Les mer om

  1. Debatt