Debatt

Min bekjennelse: Jeg har et problem med alkohol

  • Jesper Kolstad Rødseth
    Jesper Kolstad Rødseth
    Regissør

Spriten gjorde oss til supermenn – og jeg ødela meg selv, skriver Jesper Kolstad Rødseth. Foto: Fra dokumentaren «Kjære pappa»

Utad hadde jeg kontroll. Men så ble det sakte, men sikkert, veldig mørkt.

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Til gutta som skal kjøre på. Til oss som elsker festen, vi som trenger det ekstra kicket: Det kicket tok livet av faren min da jeg var ni år gammel.

Jeg er ingen ekspert på rus, men når jeg nå ser tilbake på de siste 16 årene av livet mitt, har festen og alkoholen vært dominerende. Jeg var alltid på fest.

Mens andre lå hjemme og sov, sto jeg på bordet på en klubb med ølen i hånden. Familiens sorte får, som aldri slo seg til ro.

Faren døde i fylla da Jesper Kolstad Rødseth var ni år. Foto: Fra dokumentaren «Kjære pappa»

Spriten gjorde oss til supermenn – og jeg ødela meg selv, skriver Jesper Kolstad Rødseth. Foto: Fra dokumentaren «Kjære pappa»

I starten var vi mange i min omgangskrets. Dette var livet mens vi studerte eller var i militæret. Men etterhvert falt folk av. Rettere sagt, de måtte tidlig opp på jobb dagen derpå og orket ikke være fyllesyke frem til onsdag etter en hard helg. De vokste opp.

Det gjorde ikke jeg. Jeg var en av gutta, som levde mens andre sov. Frilanslivet tillot det. Kulturbransjen kan være god sånn.

Festen som aldri tok slutt

Da jeg var ung, fikk jeg kicket mitt gjennom sport. Det var hockey som gjaldt, så militæret, før surfing ble det store. Samtidig var det noe annet som ga det samme kicket. Festing. Hard festing. Jeg elsket festen som aldri tok slutt. Det var da jeg gikk på den første smellen.

Vi var unge og uovervinnelige. Spriten gjorde oss til supermenn – og jeg ødela meg selv. Et kne ut av ledd, 13 operasjoner og tre år med opptrening.

Det ble en lærepenge. For første gang forsto jeg virkelig konsekvensene av egne valg. At vi som kjører på og drar den helt ut, lever på kanten av et veldig høyt stup. Aldri igjen. Nå skulle jeg få utløp andre steder.

Min kamp, alene

Men så kom hverdagen, nå uten min normale velfungerende kropp. Fysikken min kunne ikke gi meg kicket den en gang gjorde. Dette skulle ikke knekke meg, jeg var en av de harde, en soldat. Følelsen av maktesløshet og et snikende, ekkelt og altoppslukende mørke måtte skyves til side. Vi gutta takler motgang.

Jaget etter kicket og festen forsvinner aldri, skriver Jesper Kolstad Rødseth. Foto: William Karlsen

Det var ikke noe å tenke på, og i hvert fall ikke noe snakke høyt om. Min kamp var kun min egen. Så jeg vendte tilbake til alkoholen. Men nå hadde jeg kontroll – trodde jeg.

Mens mange av mine venner etablerte seg og klatret på karrierestigen, klatret jeg forsiktig opp på bordet igjen. Suget etter kicket ble for stort.

Alkohol ble igjen min faste følgesvenn. Utad hadde jeg kontroll. Vi er flinke sånn, vi gutta med driv. Vi kan sjonglere livet i kombinasjon med festen veldig lenge. Men så blir det sakte, men sikkert, veldig mørkt. Jeg måtte gjøre noe før det var for sent.

Les også

Til det sorte fåret

Kjære pappa

Rus er veldig farlig når du til slutt ikke bryr deg om noe. Når festen blir altoppslukende.

Pappa var som oss gutta. Han elsket det livet. Men en natt da han kom hjem fra fest, tok leiligheten hans fyr. Han ble funnet kvalt på toalettet. Hadde han vært edru, hadde han nok levd i dag. Jaget etter kicket kostet ham livet.

Ved å dykke inn i og forstå pappas historie forsto jeg min egen. Jeg har et problem med alkohol. De siste årene har jeg laget en dokumentarfilm om min egen kamp. Ved å være åpen og ærlig med andre ble jeg tvunget til å være ærlig med meg selv.

Jeg har et problem det ikke finnes en enkel løsning på. Et problem jeg må lære å leve med. Da jeg aksepterte det, akseptere jeg også meg selv. Det ga meg en ro og klarhet jeg aldri før har hatt. En ro som nå overkjører suget etter kicket.

Jeg har tenkt mye på hvorfor jeg skal dele min historie. Er det verdt det? Og jeg har kommet frem til at ja, det er det. For det er så mange av oss, vi gutta som kjører på. Vi som trenger kicket, jaget som fører oss sammen, festen som aldri slutter.

Åpenhet hjelper. For jaget etter kicket og festen, det forsvinner aldri.

Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter

Les også

  1. For abonnenter: Jesper Kolstad Rødseth laget film om egne alkoholproblemer

  2. Debattinnlegg av Inga Bejer Engh: Unge som sliter med rus, må få bedre oppfølging

Les mer om

  1. Ungdom og alkohol
  2. Rus
  3. Alkohol