Hva er de faktiske forhold rundt kjønnsbekreftende behandling i Norge?
Det er ingen tvil om at økningen har vært betydelig.
Aleksander Sørlie og Luca Dalen Espseth skriver 28. februar at Rikshospitalet må slutte å spre myter om kjønnsbekreftende behandling. Vi er overrasket over tolkningen av data og hvordan disse fremstilles i innlegget.
Nasjonal behandlingstjeneste for kjønnsinkongruens (NBTK) rapporterer årlig hva tjenesten utfører. Sørlie og Espseth påstår at det «er ingen stor økning av henvisninger» til vår tjeneste.
De faktiske forhold er følgende: For ti år siden lå det totale antall henvisninger (barn og voksen) til NBTK på 50-70 årlig. For gruppen av pasienter under 18 år lå dette tallet på 10-20 frem til 2011 og har deretter økt til rundt 200 de siste årene.
For gruppen av personer over 18 år har henvisningsantallet økt til rundt 450 de siste årene. Når det gjelder antall personer som søkes til kirurgi, lå dette på mellom 10-20 pr. år frem til 2011 og har deretter økt til opp mot 200 i dag. I tillegg kjenner vi til at det er et betydelig antall personer som nå søker behandling i privat regi i Norge eller utenlands.
Tidobling på ti år
Uavhengig av hvordan man ser på dette, er det ingen tvil om at økningen har vært betydelig. Generelt sett snakker man om en tidobling på ti år. Tilsvarende tall finnes for andre land vi kan sammenligne oss med.
NBTK skal gi høy kvalitet på behandling ved kjønnsinkongruens. Vi skal ivareta dem som har nytte av hormonell og kirurgisk behandling. Samtidig er det et grunnleggende prinsipp i medisin at vi skal drive kunnskapsbasert praksis der vi ikke utsetter personer for unyttig behandling og som potensielt kan være skadelig.
Med den økningen i henvisninger vi har mottatt de siste ti årene, og det antallet som søker behandling i privat regi, er det behov for å trå ekstra varsomt. Man vet foreløpig ikke nok om hvorvidt alle som ønsker hormonell og kirurgisk behandling, har nytte av dette. Det har vi antydet tidligere.
Risikerer skade
Vi vet lite om hvor stabilt kjønnsinkongruens er hos barn og ungdom. Men enkelte forskningsrapporter har vist at flertallet av barn som opplever ulike grader av kjønnsinkongruens, vil finne seg til rette i sitt biologisk kjønn før eller i løpet av puberteten.
Uten grundig utredning kan man i ytterste konsekvens gjøre potensiell irreversibel skade på personer som vil kunne komme til å angre på utført behandling.
NBTK har som overordnet kvalitetsmål at under 1 prosent kommer tilbake og ønsker å reversere behandling som er blitt utført. I Norge, som i andre land, har vi registrert et økende antall personer som igangsetter behandling på eget initiativ, og som angrer på dette.
Dette dreier seg for eksempel om biologiske menn som starter hormonell behandling og utvikler bryster, og som deretter ikke ønsker dette. Dette er bekymringsfullt og understøtter derfor behovet for grundig utredning, videre forskning og kompetanseheving på området kjønnsinkongruens rundt om i landet.
Kim Alexander Tønseth, klinikksjef og professor, klinikk for hode, hals og rekonstruktiv kirurgi, OUS og UiO
Kjersti Gulbrandsen, avdelingsleder, avdeling for kjønnsidentitetsutredning av voksne, nevroklinikken, OUS
Anne Wæhre, overlege, barne- og ungdomsklinikken, OUS
Hilde Johanne Bjørndalen, overlege, barne- og ungdomsklinikken, OUS
Henriette Pisani Sundhagen, klinisk stipendiat, avdeling for plastikk- og rekonstruktiv kirurgi, OUS og UiO
