Debatt

SOS Europa | Bernard-Henri Lévy

  • Bernard-henri Lévy

Enten gjør vi ingenting. Eller de 28 nasjonene i Europa kan ta seg sammen og følge den kursen Angela Merkel har staket ut i spørsmålet om mottak av våre medmennesker, brødre og søstre som banker på døren til huset vi deler, skriver artikkelforfatteren. Bildet er fra grensen mellom Hellas og Makedonia. Foto: BORIS GRDANOSKI

Det er Europa selv som rives i stykker av den såkalte migrantkrisen.

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Et land i Den europeiske union kaller hjem sin ambassadør fra et annet land i unionen. Et annet, eller det samme landet, blir, på tross av alle medlemsstatenes solidaritetsregler, gjort til dumpingplass for flyktninger. Det utestenges og blir et banlieue når det blir fullt, i likhet med de gigantiske og isolerte koloniene for spedalske i middelalderen.

Schengen-sonen smuldrer.

Det ene toppmøtet følger det andre, beslutningene deres blir meningsløse i lyset av de ulovlige, regionale sektormøtene, som det som fant sted forrige uke i Østerrike.

Loven som gjelder, er hver mann for seg selv, risikoen man løper som konsekvens av anarki. Den nasjonale egoismen har fått en gjenoppblomstring: den virkelige jungelens lov, mye mer skremmende enn det vi så i Calais.

Det er Europa selv som rives i stykker av den såkalte migrantkrisen.

Selve Europas ånd, som i hendene på forsagte offentlige tjenestemenn uten noen plan er i ferd med å lammes.

Bernard-Henri Lévy. Foto: GONZALO FUENTES

Kanskje opplever vi noe hverken fjorårets krise i Hellas, den økonomiske katastrofen i 2008, ja, ikke engang Vladimir Putins renkespill kunne forårsake: at den vakre drømmen til Dante Alighieri, Edmund Husserl og Robert Schuman er i ferd med å dø.

Et nytt absurditetens rike

Utviklingen kommer ikke helt overraskende på dem, som jeg (som jeg beskrev i skuespillet Hotel Europe fra 2014), som har fulgt med og bekymret seg mens EU-parlamentet er blitt et stadig mer overvektig, immobilt byråkrati bemannet av de «kronede penneslikkerne», som Paul Morand beskrev så satirisk i sitt portrett av keiser Frans Josef.

Som en annen forfatter, som bevitnet den samme desintegrasjonen, beskrev som prinser av standarder og konger av vekter, mål og statistikk, hvis idé om å konfrontere historiens tydelige vitnesbyrd, eller til og med reell politikk, er blitt utenkelig – et nytt Kakania, et nytt absurditetens rike, som Robert Musils fiktive land, råttent av rutiner og i ferd med å visne hen av mangel på mot, en plan eller en ledestjerne, et andre «skumringstidens laboratorium» med Milan Kunderas ord, der søvngjengerledere gjentar i lykksalig, men morbid ekstase, alle sine forfedres feil.

En politisk og moralsk oppvåkning

Og hvis alt får suse og gå videre med nåværende kurs får vi en katastrofe skapt av den store feiltagelsen noen av oss har advart om i flere tiår: Europa er ikke et innlysende og uunngåelig faktum, risset inn i verdens oppbygning eller i historien. Ikke mer enn Italia, som kongen av Sardinia sa i sitt berømte svar til Lamartine, vil unionen bygge seg selv i fravær av positive tiltak.

Hvis vi glemmer dette prinsippet og i stedet stoler på flaks og lat progressivisme, vil vårt eget Europa gå samme vei som det romerske Europa, Charlemagnes og Karl den femtes Europa, det hellige Romerrikets Europa, Habsburgmonarkiets og Napoleons Europa, som alle var fullt utviklede Europa-varianter, like virkelige som vår egen, Europa-riker som de samtidige trodde, slik vi gjør i dag, var veletablerte, bunnsolide, hugget i marmoren til kongeriker som virket evige, men som snart nok smuldret.

Selvfølgelig er det ikke garantert at resultatet vil bli det verste.

Vi har fremdeles tid – vi har alltid tid, til tiden renner ut – til å frembringe en politisk og moralsk oppvåkning som (i) kan konkretisere leksjonene fra historien, (ii) gjenspeiler den innsikten at uten den sta, bevisst valgte og nesten vanvittige viljen til Europas ledere har unionen alltid hatt utallige grunner til å bryte sammen, og (iii) dermed hjelper oss å avverge den skremmende konklusjonen som nå virker uunngåelig.

Men vi kan ikke få begge deler.

Europa eller barbari

Enten gjør vi ingenting og lar oss innhente av den utbredte og skammelige «enhver er seg selv nærmest»-holdningen og lar fanatisk nasjonalisme få vinne for godt over en europeisk drøm som nå er begrenset til gevinsten fra et stort indre marked, som, selv om det kanskje tjener de globaliserte konsernene, absolutt ikke tjener europeernes formål og deres håp om fortsatt fred, demokrati og rettssikkerhet.

Eller de 28 nasjonene i Europa kan ta seg sammen og beslutte seg for det første for å følge den kursen Angela Merkel har staket ut i spørsmålet om mottak av våre medmennesker, brødre og søstre som banker på døren til huset vi deler – et grenseløst moralsk, men likevel politisk begrenset spørsmål.

For det andre bør vi følge François Hollandes kurs i spørsmålet om Syria og grusomhetene som er den sanne kilden til tragedien vi opplever nå, som tømmer landet for innbyggere og støter dem ut i millionvis på eksilets veier. De to lederne nekter heldigvis ikke å høre eller ta inn over seg hverandres synspunkter på situasjonen og forstår at bare en felles og koordinert tilnærming kan gi den fransk-germanske aksen substans. Uten det er ingenting mulig. Da, og bare da, kan Europa, med ryggen mot veggen, få henstand og, om de er modige nok, muligheten til å overleve og gå styrket ut av krisen.

Valget er enklere nå enn noen gang: Europa eller barbari, Europa eller kaos, fattigdom, politisk og sosial tilbakegang, et meningsfullt skritt i riktig retning med politisk integrering (den eneste måten vi kan møte dagens enorme utfordringer på) eller sikker ruin, oppløsning og til slutt krig.

Oversatt av Inger Sverreson Holmes.


På Twitter: @BHL

Få med deg debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.

Her finner du noen av de ferskeste artiklene om flyktningkrisen:

  1. Les også

    Millioner mangler jobb. Hva skjer når de også må ta seg av hele flyktingstrømmen?

  2. Les også

    Eurostat: 1,25 millioner søkte asyl i EU i 2015

  3. Les også

    67 har fått opphold, flere tusen venter på svar

  4. Les også

    NATO vil returnere flyktninger til Tyrkia. Det kan være i strid med Folkeretten

  5. Les også

    Kulturen vår blir ikke svekket, den utvikler seg

Les mer om

  1. Debatt
  2. Europa

Relevante artikler

  1. VITEN
    Publisert:

    Hvorfor har statene frivillig gitt fra seg myndighet til EU?

  2. KOMMENTAR
    Publisert:

    Konklusjonen min etter tre år i Europa: Ryktet om EUs død er betydelig overdrevet

  3. KOMMENTAR
    Publisert:

    Europa var en pøl av krig og blod. Nye nabokrangler er veldig dårlig idé.

  4. DEBATT
    Publisert:

    Gjenreisning av Arbeiderpartiets storhet kan ikke bygge på oppskrifter fra partiets forrige storhetstid.

  5. KOMMENTAR
    Publisert:

    En seier for frykten og motet

  6. DEBATT
    Publisert:

    Historien sier oss hva som kan skje etter Brexit og Trump | Tobias Stone