Debatt

Hvordan argumentere mot kunst? | Pernille Høegh

  • Pernille Høegh
    Pernille Høegh
    Litteraturviter og skribent
Akkurat nå er jeg i lommen på Kari Marstein (bildet), skriver innleggsforfatteren.

Jeg er rørende enig med Marstein, og det er det som frustrerer meg.

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

I et motsvar til Kristoffer Gaarder Dannevig argumenterer Kari Marstein for hvorfor skjønnlitterære forfattere kan utlevere andre mennesker i romanene sine uten å måtte stilles til ansvar, når bloggeren Anniken Jørgensen ikke kan: Hvorfor er det ene god litteratur, mens det andre ikke er det?

Pernille Høegh

Les debattennssEstetikk versus etikk

Marstein fremhever forfatterne Karl Ove Knausgård og Vigdis Hjorth som eksempler: «[romanene] blir noe mer og større enn en ren en-til-en-fortelling fra forfatternes liv. Det er denne verdien som veies opp mot det etisk problematiske i å skrive om levende mennesker», skriver hun.

Det var noe ved denne erklæringen som frustrerte meg, og jeg ønsket å redegjøre for hvorfor jeg var uenig.

Tynt, men vanntett

Det gikk imidlertid opp for meg at det ikke er manglende enighet som er årsaken til motstanden min, tvert imot. Jeg er rørende enig med Marstein, og det er det som frustrerer meg. Dels fordi jeg synes argumentet hennes er tynt, og dels fordi jeg faktisk kan se at det tynne argumentet likevel er vanntett.

Marstein skriver: «De gode bøkene er ikke bare selvstendige estetiske verk, de gir oss også måter å tenke på. De åpner et erkjennelsesrom, viser oss tilværelsen fra andre sider, utfordrer vårt forhold til virkeligheten. Slik gir de oss muligheten til å reflektere over hva det vil si å være menneske

I lommen på Marstein

Forklaringen hennes blir like vakker, like estetisk og like udefinerbar som det sløret forfatterne vikler rundt sine anklager mot verden. Jeg er ute av stand til å argumentere mot ordene hennes, fordi det estetiske vekker en stemning i meg som jeg må gi meg over til.

Det er slik det er med skjønnlitteratur: Den bringer oss i en drømmeaktig tilstand og gir forfatteren mulighet til å ta med leseren dit hen vil: I lommen sin. Akkurat nå er jeg i lommen på Marstein.

Den forføreriske typen

Denne estetiske fortryllelsen gjør virkeligheten mer overbevisende, og det er litt av et paradoks, ikke sant? Det er lettere å (inn) se sannheten gjennom et fiktivt verk. Da føler ikke leseren seg direkte provosert eller angrepet. Man kan fordøye budskapet og gjøre seg egne tanker om virkeligheten gjennom følelser i stedet for fornuft.

Tenk bare på Nabokovs Humbert: En fiktiv forteller forleder leseren til å tro at de amoralske handlingene han begår, er riktige, fordi han forteller om dem på en vakker måte.

Alle fortellere kan være en potensiell Humbert. Han eller hun har bare kamuflert det bak et estetisk slør, og da stiller vi ingen spørsmål. Det er jo kunst, ikke sant? Det kan man ikke argumentere mot. Det er vi blitt enige om – det er sannheten vår, men fortalt av hvem?

  • Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter

Les debatten:

Les også

  1. En ung blogger som røsker i sjangrene og blir bestselgende forfatterinne? | Kristoffer Gaarder Dannevig

  2. Forlagets forsvar av Jørgensens bok er tøvete og uredelig | Kari Marstein

  3. Uredelig av Marstein ikke å gå inn på vektingen av menneskelige hensyn opp mot litterær verdi | Helga Hjorth

Les mer om

  1. Litteratur
  2. Kunst
  3. Virkelighetslitteratur
  4. Debatt