Snart er det ingen holocaust-overlevere igjen | Bernt Hagtvet
Søndag er den internasjonale holocaustdagen. De aller fleste tidsvitnene er nå borte.
Bare en uke før den internasjonale holocaustdagen 27. januar ble seks ofre for nazistenes utryddelsesprogram lagt i graven på den jødiske kirkegården i Hertfordshire, England. Rabbineren Ephraim Mirvis talte til et gravfølge på 50 personer om den økende trusselen fra antisemittismen i dagens verden. «Hatspråk kan lett forvandles til hatkriminalitet», sa han.
En liten kiste som inneholdt asken fra disse ofrene for nazistenes voldsvanvidd, fant sitt siste hvilested. Asken ble sendt fra Auschwitz til The Imperial War Museum i 1997. Senere undersøkelser har brakt for dagen at levningene er etter fem voksne og ett barn. Intet mer er kjent om dem. Kisten ble lagt i graven med jord fra Israel.
Dette er første gang en slik begravelsesseremoni finner sted i Storbritannia. Anledningen ble brukt til å oppfordre britene til å konfrontere alle typer rasisme og diskriminering. I The Guardian siteres en historiker: «Disse ofrene representerer alle de millionene som ikke har en grav å gå til og hvis familier ikke kan sørge på anstendig vis fordi de ikke vet hva som hendte dem.»
55.000 tidsvitner er intervjuet
Årets holocaustdag vil i særlig grad bli preget av at tidsvitnene er i ferd med å forsvinne. BBC vil markere dagen med å vise programmet The Last Survivors med intervjuer med tre overlevende, alle i 80-årene.
Det går et skille mellom dem som vil tale om fortiden som et ansvar og dem som ikke orker. Og igjen ser vi hvordan skyldfølelsen kan ramme dem som overlevde. Hvorfor overlevde jeg, og ikke andre? En annen reiser det evige spørsmål hvordan en allmektig gud kan tillate all denne lidelse. I fortvilelse, ut fra et ønske om å fastholde sin tro, svarer han: Kanskje Gud ikke vil jeg skal forstå?
- Les omtalen ved Samuel Steinmanns bortgang: Den siste gjenlevende av de norske jødene som ble deportert til Tyskland i 1942
Over hele verden er 55.000 overlevende blitt intervjuet og eviggjort på lydbånd. Holocaust er i dag en av de best dokumenterte ugjerninger i historien. Men det kommer neppe til å stoppe jødehatet eller fornektelsen når alle dem som opplevde leirene, er fysisk borte.
Den menneskelige hjerne har uhyggelig evne til å sile ut det som ikke ønskes. Det kan heller ikke stikkes under stol at Israels oppførsel overfor palestinerne ikke bidrar til å gjøre situasjonen lettere for alle oss som ønsker å holde minnet om forbrytelsen levende og lære av den.
Autentisitet eller..?
Britiske aviser har offentliggjort reportasjer fra restaureringsarbeidet i Auschwitz/Birkenau-museet. Skal de polske museumsmyndighetene ta sikte på å vedlikeholde status quo eller innrette seg på total renovasjon når de konfronteres med forfall på gjerder, brakker, lykter og henrettelsessteder?
Ta koffertene. Skal de pusses opp som nye eller holdes ved like i den tilstand de var i da ofrene ble fratatt dem? Polakkene er klare: Ikke bruk erstatninger som berøver dem deres autentiske preg. Koffertene holdes ved like i den slitte tilstand de var i.
Den lavmælte helten Jan Karski varslet verden om Holocaust. Ingen trodde ham. Eller forsto de ikke? | Guri Hjeltnes
Oppmerksomhet om enkeltskjebner
Kan man spore nye tendenser i forskningen? I de siste årene har vi fått en rekke fremragende monografier om hele tragedien (Stone, Cesarani, Longerich, Rees). Men kanskje er det nå en tendens til å samle oppmerksomheten mot enkeltskjebner. Et eksempel er Heather Mills’ bok The Tattooist of Auschwitz. Den forteller om skjebnen til dem som tatoverte inn numrene på fangenes armer.
Et annet eksempel på enkeltskjebner verdt å holde fast ved, er Walter Rauff, mannen som oppfant gassvognene som drepte jøder med eksosgass. Han sies å være ansvarlig for 100.000 drepte.
Fransk motstandshelt, som reddet hundrevis av jødiske barn, ble 108 år
Nyansering kommer
Med tiden kommer også nyansering. Den høyreorienterte polske regjeringen forsøkte å forby diskusjoner om at også polakker deltok i ugjerningene, men den trakk forbudet tilbake etter protester. (Les Jan Gross’ bøker for bevis for det motsatte.) Når får vi den store studien om den polske katolisismens roller?
I Ungarn bør Viktor Orbáns åpenlyse antisemittisme påtales igjen og igjen. Det bør også hans skjønnmaling av drapene på mer enn 450.000 ungarske jøder i hendene på Adolf Eichmann i 1944, godt hjulpet av ungarsk gendarmeri og bøllene i Pilkors-bevegelsen. Fra HL-senteret har Anton Weiss-Wendt nylig gitt oss en studie av jødenes skjebne i Baltikum. En bok på internasjonalt nivå. Ingen skal få glemme.
Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.
