Debatt

Uavhengige russiske kunstnere trenger støtte mer enn noen gang. Boikott er ikke veien å gå.

  • Gro Bergrabb
    Gro Bergrabb
    Direktør i Nordland Musikkfestuke
På sitt beste minner kunsten oss om alt vi deler og hva det vil si å være menneske, skriver debattanten. På bildet: Russiske ballettdansere fremfører Pyotr Tchaikovskys «Swan Lake» i Mariinskij-teateret i St. Petersburg i Russland i 2016.

Kunst og kultur kan bygge bro. Det gjør vi ikke ved å boikotte uavhengige russiske kunstnere.

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

9. august 1942 ble Leningradsymfonien av den russiske komponisten Dmitrij Sjostakovitsj fremført for første gang i St. Petersburg. Byen var beleiret og blokkert fra omverdenen. En utsultet og desperat befolkning kjempet for livet. Det var en ekstrem nød.

Likevel klarte den russiske dirigenten Karl Eliasberg å samle orkestermusikere til å øve inn og fremføre symfonien Sjostakovitsj, tilegnet sin fødeby og kampen mot fascismen.

Fremføringen ble formidlet via høyttalere ut i byen. Det sies at de tyske soldatene kunne høre bruset fra den store symfonien på sine posisjoner ved frontlinjen rundt byen.

Krigen har snudd opp ned på alt

9. august 2022 er det 80 år siden denne hendelsen fant sted. I samarbeid med Arktisk Filharmoni hadde Nordland Musikkfestuke planlagt en storstilt konsert med St. Petersburg filharmoniske orkester hvor Leningradsymfonien skulle fremføres.

Prosjektet kom i stand med støtte fra BarentsKult (et kultursamarbeid i nord). Det ville ha vært et av de største folk-til-folk-samarbeidene mellom Norge og Russland på lang tid i vår region. Nå har krigen snudd opp ned på alt.

Det fortoner seg umulig å hente inn et statsstøttet russisk orkester for å spille en symfoni med så sterk symbolsk betydning. Vi hadde en respektfull og vennskapelig dialog med orkesteradministrasjonen i St. Petersburg. Jeg kunne bare ane avmakten de føler.

Vi var enige om å håpe på bedre tider og nye sjanser til samarbeid. For i tiden vi lever i nå, hvor Ukraina står i brann, er det ikke rom for denne type prosjekter.

Det ukrainske folket er blitt offer for krenkelser som burde være utenkelige i vår tid. Vår medfølelse og støtte går til dem.

Problematisk å fryse kontakten med russiske kunstnere

Krigen har allerede fått konkrete konsekvenser for festivalplanleggingen vår. Samtidig går debatten om kulturell boikott av alt som kan assosieres med Russland.

Russiske verdensstjerner som sopranen Anna Netrebko og dirigenten Valery Gergiev er forståelig nok uønsket på konsertscener over store deler av verden. Begge har en tilsynelatende personlig kobling til president Vladimir Putin og hans regime.

Kunstnere kan – som idrettsutøvere – misbrukes og stilles i front i regimets utstillingsvindu
Russiske ballettdansere opptrer under VM-trekningen i 2015 i Konstantin Palace i St. Petersburg i Russland.

Mer problematisk er det å fryse kontakten med uavhengige russiske kunstnere som mer enn noen gang trenger støtte og kontakt med omverdenen.

Kunstnere kan – som idrettsutøvere – misbrukes og stilles i front i regimets utstillingsvindu. Men gjennom den frie kunsten og møtet mellom mennesker fra hver sin side av grensen, kan det også skapes et unikt rom for dialog og forståelse.

Hvis vi slutter å snakke sammen, er det vanskelig å se hvordan vi skal sikre en fredelig fremtid for barna våre.

Den russiske kulturarven er en del av vår felles historie

Den siste tiden har jeg tenkt tilbake på en ekskursjon jeg var med på som ung musikkstudent. Vi dro til den tyske byen Weimar. Vi fikk oppleve de store kontrastene i tysk historie, presset sammen i en hyggelig, liten by.

Vi gikk i fotsporene til de store kunstnerne: Johann Wolfgang von Goethe, Friedrich Schiller, Felix Mendelssohn og Johann Sebastian Bach.

Vi kjørte etterpå åtte kilometer utenfor byen til konsentrasjonsleiren Buchenwald. Det mørkeste og det lyseste i europeisk historie innenfor et utrolig begrenset geografisk område.

Mariinskij-teateret i St. Petersburg i Russland ble bygget i 1860.

Europeisk historie rommer alt dette. Også den russiske kulturarven er en del av vår felles historie. Litteraturhistorien, balletthistorien, musikkhistorien ville sett helt annerledes ut uten de store russiske kunstnerne.

Dette repertoaret kan vi ikke boikotte. På sitt beste minner kunsten oss om alt vi deler og hva det vil si å være menneske. Det til tross for politiske skillelinjer og autoritære lederes krigerske fremferd.

Kanskje er det nettopp kunsten og kulturen som kan bygge bro tilbake til et nabofolk hvor den politiske ledelsen for øyeblikket ser ut til å ville brenne alle broer til omverdenen.


  • Få med deg debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.

Les også

  1. Kulturarv og kulturminner blir ofte ødelagt i krig. Det er ikke tilfeldig.

  2. Frykter at boikott rammer uskyldige russiske kunstnere og kulturarbeidere

  3. Aftenposten mener: Russisk kultur må fortsatt oppleves

Nyhetsbrev Vil du ha tips om ukens beste debatter?

Les mer om

  1. Krigen i Ukraina
  2. Krigen i Ukraina
  3. Boikott
  4. Russland
  5. Ukraina
  6. Kultur