Munnbindstudie ville vært ulovlig i Norge
Er helseforskningslovens ufravikelige krav om samtykke mer til skade enn til gavn?
Resultatene fra ett av de mest imponerende forskningsprosjektene det siste året viser med all tydelighet at munnbind reduserer smittespredning. Dette er viktig og nyttig forskning, men ville vært ulovlig å gjennomføre i Norge.
Bruk av munnbind har vært debattert siden starten av pandemien. En del studier har vist at munnbind kan forhindre smittespredning også utenfor helsetjenesten. Men det har vært uvisst hvor stor effekten er, og hva slags munnbind som fungerer best.
I den nye studien fordelte forskere fra USA og Bangladesh 300 landsbyer tilfeldig i to grupper. I den ene gruppen la de ned en massiv innsats for å øke bruken av munnbind, blant annet gjennom gratis utdeling til alle husstander. I den andre gruppen gjorde de ingenting.
Og de lyktes: Ved å observere folk i gater og på forsamlingssteder registrerte de at munnbindbruken var nesten tre ganger så høy der munnbind var blitt promotert (43 prosent mot 13 prosent).
Førte mer bruk av munnbind til mindre smitte?
Spenningen var nok stor da forskerne et par måneder senere undersøkte forekomsten av covid-19 i de to gruppene.
Forskjellen var ikke veldig stor, men den var tydelig:
Andelen beboere med antistoffer mot covid-19 var nesten 10 prosent lavere i gruppen med høy munnbindbruk (0,69 prosent mot 0,76 prosent). I samme slengen sørget de også for å sammenligne tøymunnbind mot kirurgiske munnbind. De kirurgiske fungerte klart best.
Denne studien er ett av uhyre få eksempler på forskningsbasert evaluering av smitteverntiltak i løpet av pandemien, i hele verden. Konsekvensen av mangelen på kontrollerte forsøk er at vi vet nesten like lite om effektene av smitteverntiltak nå som da koronaen kom til landet.
Et avgjørende hinder
Vi har gjort flere forsøk på å gjennomføre effektevalueringer av smitteverntiltak i Norge, men de er sjelden blitt noe av. Helseforskningslovens krav om at det må innhentes skriftlig samtykke fra absolutt alle deltagere har vært et avgjørende hinder.
Dersom vi skulle gjennomført munnbindstudien i Norge, måtte vi ha innhentet samtykke på forhånd fra hver av de 300.000 innbyggerne i de 300 landsbyene. Det ville ikke vært praktisk mulig. De etiske komiteene i USA og Bangladesh anså ikke dette som nødvendig, heldigvis.
Selv om det er et viktig prinsipp at deltagere i medisinsk forskning må avgi samtykke, bærer det galt av sted når samme prinsipp anvendes blindt på forskning om tiltak på samfunnsnivå. Det skurrer når smitteverntiltak med uviss effekt kan iverksettes nasjonalt uten et eneste samtykke, mens det er ulovlig å innføre tiltak i halvparten av landets kommuner dersom formålet er å finne ut av om det virker.
Vi trenger en offentlig debatt om helseforskningsloven og om dens ufravikelige krav om samtykke er mer til skade enn til gavn for befolkningen.
Interessekonflikter: Forfatteren har aldri likt å gå med munnbind og har vært skeptisk til nytten – helt til nå. Han har også forsøkt å gjennomføre flere effektstudier av smitteverntiltak i Norge, stort sett uten å lykkes.
