For små norske sykehus er ikke et nytt fenomen | Mikal Jacob Hole
For å lære av historien er det nyttig å se på erfaringene fra 1826. Da startet Rikshospitalets trøblete historie.
Overlege Anne Karin Rime og dr. Kristin Kornelia Utne har skrevet en betimelig kronikk i Aftenposten 27. juli om at norske sykehus bygges for små. De poengterer at erfaringene fra Ahus og Kalnes må brukes for fremtidige sykehusbygg. Dersom statsråd Bent Høie (H), helseforetakene og Sykehusbygg HF ønsker flere erfaringer å lære av, kan jeg tilby enda en som begynte i 1826 med Rikshospitalet.
Ekkoet fra gamle diskusjoner bærer interessant nok fortsatt videre for full kraft og med slående paralleller i 2020.
Dårlig medisinsk utrustet
I 1814 var Norge en fattig nasjon og medisinsk svært dårlig utrustet, med kun 160 leger på 900.000 innbyggere. Ti år etter at Stortinget besluttet å finansiere «et saadant almindelig sykehus og en fødselsstiftelse for hele riket», åpnet Rikshospitalet den 16. oktober 1826 på hjørnet av Akersgata. 100 senger for medisinske og kirurgiske pasienter var ikke så verst med tanke på Sykehuset i Østfolds 499 plasser.
Først i 1854 var utbyggingen av det gamle Riket ferdig, og de kunne skilte med 289 sengeplasser. Men helt tilfreds var ikke alle.
Tegnehanne delte sin fødselshistorie på Instagram, ble oppringt av sykehusets pressekontakt
Den kjente professoren Frederik Holst sa allerede i 1827 at: «Samtid og Eftertid vil sikkerlig beklage at tilfældige Omstændigheder have foraarsaget, at dette Værk, i sit Slags det første og hidtil eneste i Norge, af dette Omfang, den Betydning og Vigtighed, ikke besidder og ei heller kan gives alle de Fuldkommenheder, som Nutiden hos samme billigen forlanger og som et Nationalforetagende af den Natur ikke bør mangle.» I 2020 ser det ut som at både samtid og ettertid fortsatt beklager seg over nye sykehusbygg.
Dårlig bemannet, da som nå
C.M. Sinding-Larsen, tidligere direktør ved Rikshospitalet, skrev i 1926 om sykehusets første hundre år og konstaterte at mens årene gikk, fikk Holst mer og mer rett. Det manglet sykesaler, sykestuene var for små og administrasjonslokaler ble ikke utvidet i takt med resten (sykehusledelsen ved Kalnes sitter i leid bygg, seks kilometer unna sykehuset).
Dog var det største problem at: «Hospitalets store bekymring var fra først av, som helt op i vore dager, belægget (...)» Derfor begynte de allerede i 1840-årene å drøfte om man skulle bygge nytt Rikshospital – før det første i det hele tatt var ferdigstilt!
Fem år etter siste bygg stod ferdig i Akersgata, erklærte budsjettkomiteen hele det gamle anlegg for «i høieste Grad mangelfuldt», og samme år vedtok Stortinget å be regjeringen overveie å bygge helt nytt. En skjebnens ironi var da Sintef konkluderte – ja, fem år etter Kalnes var ferdig – at det var for lite, upraktisk og for dårlig bemannet.
Bevilgning forutsatt få plasser
I 1864 kjøpes det 40 mål jord ved Pilestredet, i 1866 besluttes det påbegynt, i 1872 vedtar statsråd Falsen at byggingen kan begynne, men i 1873 nekter plutselig Stortinget bevilgning, og forlanger at sengeplasser reduseres fra 300 til 200. Overleger og direksjon hadde anbefalt 300.
I 1874 gis bevilgning under forutsetning av sengeplassreduksjonen, og sommeren 1883 står omsider det nye «storartede anlæg» ferdig – klare for fremtiden, eller ikke. «Det tok 23 – tre og tyve – aar før maalet blev naadd, eller rettere ikke naadd!» skriver Sinding-Larsen. Hva var så galt?
«Virkeligheten kom desværre ikke til at svare til forhaabningerne, dels fordi hospitalet under sit meget smukke ydre skjulte alvorlige konstitutionelle feil og i mange henseender var saare mangefuldt udstyrt selv for det moderate antal pasienter, det var bestemt for, – dels fordi dette antal hurtig og voldsomt blev overskredet, ikke bare ved overbelæg paa de oprindelige 5 avdelinger, men ved oprettelse av en række nye, NB. uten nybygning for nogen av dem.»
Økonomien råder
Sinding-Larsens ord runger fortsatt videre gjennom trange korridorer i Norges sykehus.
Et bygg planlagt for 200 pasienter hadde raskt et sengetall på 500, og de syv poliklinikkene behandlet 14.000 pr. år. Hvordan klarte de å drifte i en tid da pasientene var innlagt i månedsvis?
Sannsynligvis ikke ulikt dagens praksis – «den mest økonomiske utnyttelse av al forhaandenværende plass fik man virkelig pint dem ind alle sammen». I 1910 var sykehuset sprengt på kapasitet, til tross for «nøisomhet og opfindsomhed», og nye decennier med forbedringer og utbygginger måtte begynne.
Sinding-Larsen skriver at «Stortinget vil sikkert i de næste 100 aar, som i de nu endte første, vise vilje og finde utvei til at holde vort Rikshospital paa høide med lægekunstens utvikling».
2026 nærmer seg! Det eneste vi har lært av historien, er at vi ikke har lært noe fra historien, sa Hegel en gang.
Kilde: Sinding-Larsen C.M. (1926) Rikshospitalets første hundrede aar. Oslo: Centraltrykkeriet Oslo.
Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter
