Dropp lederartiklene! | Jan Arild Snoen
Tiden har gått fra dem.
For noen uker siden vakte det en viss oppsikt at Morgenbladets nye redaktør Sun Heidi Sæbø gjorde det kjent at avisen ikke lenger vil trykke lederartikler.
Noen aviser, som Klassekampen, har signerte ledere, men de fleste holder seg fremdeles med den tradisjonelle anonyme.
Lederartikkelen er, som Sæbø skriver, en levning etter partipressen som bør få avgå ved døden. Dersom en avis som sådan skal ha meninger i et konkret spørsmål, betyr det ofte at noen i avisen setter til side meningene til mange andre.
«Suppe i sentrum»
Riktignok har de fleste aviser en viss retning. Aftenposten er forsiktig borgerlig, Dagsavisen politisk korrekt sosialdemokratisk, Dagbladet liberal og glad i å skrive om sex, Minerva skarpere liberalkonservativ og glad i å skrive langt. Dette preger kommentarstoffet og til en viss grad nyhetsstoffet.
Det er for eksempel ikke opplagt hvor Aftenpostens eller VGs verdigrunnlag leder avisen i spørsmålet om rusreform, eller vindkraft på land.
Aftenposten er på lederplass for avkriminalisering av narkotika, VG imot. Samtidig er jeg rimelig sikker på at mange i de to avisenes redaksjon, inkludert kommentarkorpset, er uenig med sin egen lederartikkel.
Det naturlige er derfor at avisens kommentatorer, inkludert deres redaktører, under eget navn mener noe om dette. Ja, de kunne med fordel oftere innta motsatte standpunkter i samme avis.
Lederartiklene skrives av ulike personer, men de skal altså reflektere hva avisen mener. Det må nødvendigvis føre til at skarpe kanter slipes av, kanskje at skribenten må skrive noe hen ikke mener, slik en ansatt i et polisk parti må. Lederartiklene bærer da også ofte preg av «suppe i sentrum».
En konsensuskultur
For en del år siden gjorde jeg en sammenligning av lederartiklene i Dagsavisen og Aftenposten, deretter av Bergens Tidende og Dagsavisen. Jeg fant at det aller meste av det Aftenposten trykket på lederplass, kunne stått i Dagsavisen – bare to av 60 ledere kunne definitivt ikke ha gjort det. Det bekreftet også daværende politiske redaktør Harald Stanghelle og pekte på en norsk konsensuskultur. De to andre avisene var litt mer distinkte.
Kommentatorkrise! | Tellef S. Raabe
Jeg har ikke gjort en grundig gjennomgang i det siste, men mitt inntrykk er at Aftenposten er blitt noe tydeligere på lederplass. Grunnen er trolig at andre personer skriver lederartiklene.
Men fremdeles skal altså lederartiklene være uttrykk for en konsensuskultur. Derfor blir de ofte nesten like kjedelige som resolusjoner fra årsmøter og landsmøter i politiske partier.
Hadde vært ryddigere
Et annet problem med anonymitet gjelder habilitet, noe vi fikk illustrert i VG i romjulen.
På lederplass er avisens holdning til rusreform nært sammenfallende med den Actis står for.
Actis er en paraplyorganisasjon for organisasjoner innen rusfeltet som generelt har restriktive holdninger. Generalsekretær Pernille Huseby er gift med Yngve Kvistad, en av VGs lederskribenter. Men vi får ikke vite hvem som har skrevet VGs lederartikkel i denne saken.
Avisens politiske redaktør Hanne Skartveit sier til Dagens Næringsliv at det er «underlig å problematisere lederne når det ikke er skribentenes personlige meninger de uttrykker», og at de er skrevet med «påholden penn», altså at hun styrer pennen.
Personlig er jeg uinteressert i resolusjoner fra sentralstyret i VG, men interessert i hva Kvistad eller Skartveit mener. Det hadde vært ryddigere om budskapet i VG var knyttet til et navn.
Twitter: @jasnoen
Få med deg debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter
