Nordmenn er verdens mest tillitsfulle. Unntaket er tilliten til pressen. | Kjersti Thorbjørnsrud
Er det et problem?
Nordmenn stoler mer på hverandre og vi stoler mer på myndighetene enn folk i andre land, senest påpekt av programleder Harald Eia i NRK-serien Sånn er Norge. Derimot er vi ikke best i klassen når det gjelder tillit til nyheter og presse.
Der folk i land vi ellers ofte sammenligner med gjerne stoler mer på mediene enn myndighetene, er dette forholdet omvendt hos oss. Vi er mer skeptiske til mediene enn til myndighetene.
Ifølge Reuters Institutes Digital News Report fra 2019 mener litt under halvparten at vi kan stole på nyhetene mesteparten av tiden.
Det betyr at publikum i land som Norge ellers sammenligner seg med, har klart høyere tillit til nyhetene enn oss, det gjelder for eksempel Danmark, Nederland, Tyskland og Canada. Hva kan være grunnen til det?
Lav tillit til lik behandling
Går man til forskningen er det få gode svar å finne. Studier som sammenligner såkalte mediesystemer i ulike land, konkluderer gjerne med at både medier, mediepolitikk og publikum utmerker seg positivt hos oss:
Vi har en politikk som støtter opp under pressens demokratiske funksjoner, vi har en vellykket offentlig kringkaster, nyheter som når vidt og bredt, en uavhengig journalistprofesjon og en informert befolkning.
Representanter for pressen peker på sin side ofte på at tillit generelt er et vagt fenomen, og at man på se på ulike former for tillit, til ulike typer medier. Folk kan være fornøyd med noen sider ved mediedekningen, mens de er skeptiske til andre.
I Norge har publikum slik ganske høy tillit til at de blir løpende oppdatert om aktuelle hendelser via nyhetene og at pressen granskes myndigheter og makthavere. Tiltroen til at saker belyses fra flere sider og at kilder behandles likt uavhengig av journalisters politiske ståsted, er derimot desto lavere.
Tydelig mønster – ingen hestesko
Publikum til venstre i politikken har markert høyere tillit til at saker beskrives nyansert og at kilder behandles upartisk enn publikum på borgerlig side.
Rødt og SV-velgere har like høy eller høyere tillit enn Arbeiderparti-velgere. En samlet høyreside har lavere tillit enn venstresiden, men her ser mønsteret annerledes ut. Kristelig Folkeparti-velgere har lavere tillit til at flere sider av en sak kommer frem enn det Høyrevelgere har, mens tilliten synker markert videre nedover når man går til Frp-velgere.
Det er altså ingen såkalt hestesko å spore. Tvert imot har potensielt kritiske, systemkritiske mørkerøde velgere høy tillit, i motsetning til ytterkanten mot høyre.
Et slikt mønster er ikke unikt for Norge. Tvert imot er dette typiske trekk ved en utvikling både i USA og Europa, knyttet til økende polarisering, generelt synkende tillit til demokratiske institusjoner og etablerte politiske partier og fremveksten av populistiske bevegelser.
Men igjen, Norge omtales gjerne som annerledeslandet. Hvordan kan det ha seg at tilliten til nyhetsmediene skiller seg ut?
To hypoteser for hvorfor
Én er at pressen i Norge er offer for sin egen suksess.
Vi har en sterk journalistprofesjon, som etter avviklingen av partipressen og overgangen til en mer aktivt pågående journalistikk regelmessig inntar en aktør-rolle der kritiske oppslag får politiske konsekvenser.
Det kan bidra til at folk ser på mediene som en selvstendig maktfaktor, og dermed også er mer kritisk innstilt til om pressen lever opp til idealene sine. En slik kritisk holdning er ikke nødvendigvis negativ, tvert imot vil et mediekompetent publikum naturlig nok innta en skeptisk holdning til en mektig samfunnsinstitusjon.
Åsa Linderborg: «Sånne som meg, som mener at vi må kunne snakke om hvilke verdier vi vil ha, blir ordentlig, ordentlig skumle»
En annen hypotese er at norsk presse har en reell utfordring.
Journalistenes verdigrunnlag gjenspeiles i sakene de lager. «Journalistenes storting» betyr noe, og folk med en religiøs, konservativ eller mørkere blå orientering opplever ikke at deres side av en sak kommer frem i tilstrekkelig grad.
Folk som stemmer mørkerødt, opplever at mediene gir en nyansert fremstilling. Det er fordi de både kulturelt og profesjonelt står mye nærmere journalister som gruppe enn det en som stemmer Kristelig Folkeparti eller Fremskrittspartiet gjør.
Høyresiden og alternativmediene
Variasjon i tilliten til enkeltmedier bekrefter at et høyreorientert publikum stoler på et smalere utvalg nyhetstilbydere.
At aviser som Klassekampen og Dagsavisen har høy tillit hos «sin» del av et venstreorientert publikum, overrasker ikke. Men den samme venstresiden har også høyere tillit til en breddeavis som Aftenposten og til det pr. definisjon politisk nøytrale NRK. De eneste nyhetstilbyderne som har jevnstor tillit til høyre og venstre, er Dagens Næringsliv og lokalaviser generelt.
Derimot stoler de som identifiserer seg med høyresiden markert mer på de innvandringskritiske alternativmediene, som ikke er en anerkjent del av norsk presse.
Få med deg debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter
