Kort sagt, fredag 26. juni

Pensjonsreformen. Regjeringens innovasjonsmelding. Uførhet. Ungdomsråd. Dette er dagens kortinnlegg.

Gledelig lovforslag

Det er nå kjent for mange at Pensjonsreformen 2011 har medført at offentlig ansatte født 1944–1953 taper sin opptjente offentlige tjenestepensjon gjennom mange år, når de arbeider «for lenge» – slik samordningsloven er i dag. Det betyr at alle som arbeider etter 67 år, når levealdersjusteringen er kompensert (67+), for hver eneste måned de arbeider etter dette tidspunkt, blir fratatt sin offentlige tjenestepensjon. Arbeider de lenge nok, er tjenestepensjonen kr 0 den dagen de går av med pensjon fra offentlig stilling. Dette harmonerer ikke med formålet med pensjonsreformen, som er å motivere de ansatte til å arbeide lenger for å spare pensjonsutgifter. For å rette opp denne uheldige virkningen må det foretas en lovendring i samordningsloven.

Det er gledelig å meddele at det nå er fremmet et lovforslag som vil rette opp i denne uheldige virkningen av samordningsloven. Representantforslag 141 L (2019-2020), fremmet av Senterpartiet 17. juni 2020, blir behandlet senere i sommer. Det er viktig at de politiske partiene støtter opp om denne endringen. Arbeidstagerorganisasjonene var part i forhandlingene om pensjonsreformen, som ble undertegnet 4. juni 2009. Denne utilsiktede virkningen fremgår ikke av det dokumentet som ble undertegnet, og organisasjonene har gjentatte ganger, helt fra 2010, opplyst om at departementets forslag til oppfølgingen av pensjonsreformen på dette punkt ikke var en del av forhandlingsresultatet. Det er helt klart at arbeidstagerorganisasjonene som var regjeringens part i forhandlingene, støtter lovendringen som nå er fremmet.

Når det gjelder tapet av offentlig tjenestepensjon som oppstår fordi en ansatt arbeider utover levealdersjusteringen, er dette grundig utredet gjennom rapporter som er tilgjengelige for alle, lovforarbeidene i representantforslaget, seminarer, debattinnlegg i aviser og andre fora.

Det er nå viktig å sette et verdig punktum i denne saken. Vi ber om de politiske partienes oppslutning når lovendring blir behandlet av Stortinget senere i sommer.

Unni Bjelland, seniorskattejurist (p)

Aftenposten bommer – kraftig!

I sin lederartikkel 24. juni bommer Aftenposten i sin kommentering av regjeringens innovasjonsmelding. Referansen til Olav Duun, for å latterliggjøre mer eller mindre originale innovasjonstiltak, retter fokus i gal retning. Henrik Ibsens Peer Gynt-sitat hadde vært mer passende: «Ja, tenke det; ønske det; ville det med; – men gjøre det! Nei; det skjønner jeg ikke.»

Innovasjonsmeldingen (Meld. St. 30 (2019–2020)) kommer på et riktig tidspunkt for omstilling. Nikolai Astrup (H) som digitaliseringsminister ble møtt med stor entusiasme i privat og offentlig sektor. Først leverte Astrup en nasjonal strategi for kunstig intelligens (KI). Som kommunalminister er han opphavet til innovasjonsmeldingen. Selv om Astrups hatter er forskjellige, må meldingene sees sammen.

Ambisjonene i meldingen er som balsam for såre øyne for en innovasjonsforsker. Det gir entusiasme. Samtidig er erklæringen svært utfordrende, da den bryter 90 grader på etablert praksis i offentlig sektor. Her er det opphav til mange friksjoner. Det er her Henrik Ibsens Peer Gynt-sitat passer bedre enn Olav Duuns.

Min bekymring er knyttet til tre spørsmål:
Vil politikere og offentlige ledere evne å implementere meldingen med de konsekvenser det vil ha på hvordan offentlig sektor skaper, leverer, kommuniserer og henter verdier på?
Vil de evne å gjennomføre de omstillingstiltakene som teknologien åpner for med hensyn til effektivisering?
Vil politikerne evne å holde fingrene av fatet når det røyner på, og det snart er valg?

Dette er innovasjonsmeldingens største trussel. Ikke originaliteten i innovasjonstiltakene. Min spådom er at vi vil se at innovasjonstiltakene kommer i to bølger – begge med betydning for de ansatte: innovasjoner for å effektivisere produksjonsprosessene etterfulgt av innovasjoner for å skape merverdier for innbyggerne.
Med fremleggingen av Innovasjonsmelding er loddet kastet. Vi har ikke råd til å la denne sjansen gå fra oss. Norge trenger innovasjon, ikke bare i privat sektor.

Tor W. Andreassen,

professor i innovasjon, Norges Handelshøyskole og leder av forskningssenteret Digital Innovation for Sustainable Growth (DIG)

Skape mer, inkludere flere

I Aftenposten 22. juni etterlyser kommentator Therese Sollien en plan for å få ned tallet på uføre og for å hindre at de skoletrette havner varig utenfor. Det er få problemstillinger jeg mener er viktigere.

Noe av det viktigste for å få seg jobb er å fullføre skolen. Personer som dropper ut, har større risiko for å bli uføre. Regjeringen har trappet opp tidlig innsats i skolen, blant annet ved å få på plass flere lærere og mer undervisning i regning, lesing og skriving. Fraværsgrensen fungerer også, og nå fullfører nesten 80 prosent av dem som begynte på videregående skole i 2013, innen seks år.

Vi er midt i en historisk krise. Nav skal være et sikkerhetsnett når man havner utenfor. Alle unge under 30 år som ikke er i arbeid, utdanning eller annen aktivitet etter åtte uker, skal få skreddersydd oppfølging.

Regjeringen er tydelig på at Nav i større grad må stille krav til dem som får støtte. Derfor vil vi legge bedre til rette for at uføretrygd kan kombineres med jobb. Derfor må vi få flere varig tilrettelagte arbeidsplasser. Derfor må inkluderingsdugnaden bidra til å åpne arbeidslivet for dem som har hull i CV-en.

For å få flere i jobb er det avgjørende med et velfungerende næringsliv. Regjeringen har levert omfattende tiltak for å hjelpe bedrifter over kneika slik at færre mister jobben. Arbeidsledigheten skal ikke få bite seg fast.
Vi skal ta vare på dem som havner utenfor, og gjøre vårt ytterste for å sikre et arbeidsliv med plass til alle. Ved å satse på tett oppfølging kan vi hjelpe flere som ellers kunne havnet permanent på utsiden. Da skaper vi mer og inkluderer flere.

Torbjørn Røe Isaksen, arbeids- og sosialminister (H)

Ta ungdom på alvor her og nå!

Ungdomsmedvirkning er en viktig del av demokratiet vårt. Likevel opplever mange unge ikke å bli hørt. Jeg kjenner meg igjen i frustrasjonen i Erlend Riiber Sandes og Runar Chang Nordgårds innlegg «Det virker som om visse politikere ikke er interessert i ungdommens stemme». Når ungdom ikke blir tatt seriøst, kan det ødelegge politisk engasjement, men også gi et dårligere tilbud i kommunene.

Jeg kom selv inn i politikken gjennom ungdomsrådet i Oppegård og opplevde å bli tatt på alvor. Hadde det ikke vært for den første erfaringen med politikere som ville lytte, hadde jeg neppe vært politiker selv i dag.

Regjeringen tar ungdom på alvor. Derfor har vi pålagt kommunene å sikre at ungdom blir hørt i saker som angår dem. Ungdom kan, med loven i hånd, kreve et ungdomsråd i sin kommune. Vi har også innført ungdomspanel som gir departementet råd.

Ungdom er fremtiden. Men engasjerte ungdommer har også stemmer som er viktige her og nå. Jeg vil gjerne invitere Sande og Nordgård til et møte der jeg kan få innspill til hvordan ungdom kan tas mer på alvor.

Jeg vil oppfordre alle kommunene til å løfte frem og lytte til unge stemmer. Jeg kan selv underskrive på hvor viktig det var å bli tatt på alvor som engasjert ungdom. Det tjener alle på. Ikke bare i fremtiden, men her og nå.

Ida Lindtveit Røse, barne- og familieminister (KrF)

Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter