Kjære moralsk forargede kolleger: Det er ikke alltid galt å oppdatere litterære verk

Et språkblikk på debatten om Roald Dahl.

Kan man tukle med og modernisere litterære verk? I motsetning til en tilsynelatende uendelig rekke av rasende forfatterkolleger, mener jeg: Ja, det kan man, og ja, det bør man. I noen tilfeller.

Om jeg ønsker at mine romaner skal leses i andre land, må de oversettes. Om jeg ønsker at mine romaner skal leses også i fremtiden, må språket trolig oppdateres.

Vi oversetter ikke bare fra språk til språk, men fra én tid til en annen. De fleste av oss leser ikke «Kongespeilet» på gammelnorsk. Når vi ser «Jeppe på Bjerget» på Nationaltheatret, er språket modernisert. Bare et fåtall vet at formedelst betyr «fordi», og at portkone i eldre litteratur kan bety «prostituert».

Solbrent i «Syndere i sommersol» har ikke noe med forbrent hud å gjøre, men betyr bare lekker og solbrun.

Når Ibsen skrev ordet tøs, vakte det andre assosiasjoner i samtiden enn det gjør i dag.

Erfarne lesere takler et ukjent ord eller tre; vi klarer dobbelt a for å, vi lar oss ikke stoppe av store forbokstaver i substantiv. Men skal vi få med oss unge lesere, kan det være gode grunner til å oppdatere en smule.

Alexander Kiellands bøker er nylig modernisert og inngår i et prosjekt der skoleelever i Rogaland skal få glede av ham. Derfor ble for eksempel vanartet byttet ut med uskikkelig, og setningen «Hun fikk ham til sete i sofaen» ble «Hun fikk ham til å sette seg i sofaen». Ubetinget smart, etter min mening.

Eksemplene er mange

Med voksenlitteraturen er det grei skuring. Knut Hamsuns rabiate uttalelser om Amerikas svarte befolkning er ikke sensurert eller wokifisert bort. Voksne lesere kjenner hans standpunkter og hans tid. I en barnebok som skal leses av stadig nye generasjoner barn, er situasjonen en helt annen.

Forfatter Tinashe Williamson ble utsatt for rasisme på Gardermoen. Hendelsen ble slått stort opp i flere medier – samtidig som debatten om å forandre ord i Dahls forfatterskap pågikk.

Williamson ble referert til som neger av en butikkansatt. Vi er ferdig med debatten om hvorvidt n-ordet er et akseptabelt ord i moderne norsk. Det er det ikke. At ordet brukes av for eksempel Amalie Skram, skal vi ikke gjøre noe med. Men hva med den barnelitteraturen som ble skrevet før denne debatten? Eksemplene er mange.

Klaus Hagerup bruker ordet i «I går var i dag i morgen» fra 1994. I Jostein Gaarders «Julemysteriet» fra 1992 er en av de tre vise menn neger. Pippis pappa hadde opprinnelig betegnelsen negerkonge.

I Astrid Lindgrens «Barna fra Bråkmakergata» lekes det friskt: «Lotta [er] en rømt neger-slave som vi skulle berge. Og Lotta smurte enda mer sot på seg for å bli en skikkelig neger-slave. Men Totte gråt, for han trodde neger-slaver var farlige.»

Et litterært overgrep

Før jul ble Gyldendal kritisert for at en uærlig handelsmann i eventyret om Aladdin var jøde. Det ser ut som denne handelsmannen har vært jødisk siden «Tusen og en natt» ble introdusert i Europa på 1700-tallet i Antoine Gallands versjon.

Eldre litteratur inneholder ofte nasjonale og etniske stereotypier. Det var da heller ingen forfattere som protesterte mot at forlaget besluttet å revidere teksten – i denne utgaven ment for barn.

Roald Dahl skrev fra en posisjon som borger i det britiske imperium, og tidvis gjør han kraftig narr av andre nasjonaliteter. Dahls bøker leses i dagens multikulturelle klasserom, og da kan det være riktig å tone ned noen av de sidene.

De endringer som nå skal gjøres i de engelske utgavene av Dahls bøker, virker imidlertid totalt meningsløse. Å bytte ut fat med enormous er et litterært overgrep og et misforstått forsøk på å glatte ut og ufarliggjøre et av de beste barnebokforfatterskapene som finnes.

Men kjære moralsk forargede kolleger, det betyr ikke at det alltid er galt å oppdatere litterære verk. For voksenbøker vil det dreie seg om en varsom språklig modernisering. For barnebøker kan det av og til være det beste at visse ord byttes ut, og at visse avsnitt strykes – for eksempel er negerslave-scenen tatt ut i de nyeste utgavene av «Barna fra Bråkmakergata». Eller mener dere at det avsnittet burde ha blitt stående?