Debatt

Kort sagt, torsdag 29. juni

Hvem bløffer hvem om næringslivet, innovasjon, utenlandske universitetsansatte, Knut Hamsuns psykoanalyse og NRKs distriktsprogramråd. Dette er dagens kortinnlegg.

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Hvem er det som bløffer, Agenda?

Sigrun Gjerløw Aasland beskylder NHO for å bløffe om nordmenns holdninger til næringslivet fordi vi egentlig vil snakke om formuesskatt. Hvor tar hun denne alvorlige og feilaktige påstanden fra?

Bakgrunnen for Aaslands innlegg er en undersøkelse om næringslivet i Norge, Sverige og Danmark, utført for NHO. Vi har vektlagt spesielt ett hovedfunn: at dansker og svensker i stor grad gir æren til bedrifter for å ha skapt den høye levestandarden vår, mens nordmenn i første rekke peker på politikerne for det samme. Det synes NHO er interessant og urovekkende.

Aasland trekker frem andre funn fra undersøkelsen. Det er fint, undersøkelsen er både omfattende og relevant i valgkampen. Problemet er at hun tillegger oss falske motiver og fremstiller det som at vi har skjult de andre funnene. Det er bløff, for undersøkelsen har hele tiden vært tilgjengelig på nho.no.

Og enda mer alvorlig: hun mener NHO har gjennomført hele undersøkelsen bare for å få en unnskyldning til å snakke om formuesskatt. I artikkelen står det ingenting om formuesskatt, og på frokostmøtet der funnene ble presentert snakket ikke NHO om formuesskatt, men om næringslivets omdømme og hva vi gjør for å styrke det. Vi mener et sterkere omdømme vil gi økt forståelse for norske bedrifters bidrag til å skape flere jobber som sikrer vår felles velferd.

NHO er blitt beskyldt for mye, men at vi ikke er åpne når vi mener noe om formuesskatt og annen skattlegging av norske bedrifter, var nytt for oss. Vi kommer selvsagt til å snakke både om formuesskatt og selskapsskatt i fortsettelsen, fordi de skader norsk verdiskaping, men denne gangen var det omdømmet vi snakket om.

Christian Chramer, kommunikasjonsdirektør i NHO


Offentlige innovasjoner må være små eller moderate for å lykkes

I debatten om mer offentlig-privat samarbeid og innovasjon, som i seg selv er et gode, er mitt forsøk på et bidrag dette: Innovasjonene må være av liten eller moderat størrelse for å lykkes. Politikk-tiltak for radikal offentlig innovasjon vil trolig mislykkes. Dette fordi det er stor strukturell og kulturell treghet i et byråkrati.

Rune Foshaug i NHO skriver i debatten rundt innovasjonstalen om Nasjonalt program for leverandørutvikling. Jeg er enig med NHO i at det er et meget godt program. Dette fordi det har moderate ambisjoner. Dessverre mener Foshaug at mine råd om innovasjon (21. juni) ikke bringer debatten om offentlig-privat samarbeid videre – jeg skjønner ikke helt hvorfor. La meg derfor stille et spørsmål.

I innovasjonstalen fikk vi høre at «Bare dersom vi lykkes med organisatorisk innovasjon, kommer vi til å lykkes med digital transformasjon her i landet». Dette er helt feil. Sammenhengen går i hovedsak motsatt vei av det Innovasjon Norge hevder, altså at digital transformasjon vil skape organisatorisk endring og innovasjon. Er NHO enig i det?

Med automatisering, kunstig intelligens og andre typer digital transformasjon vil svært mange jobber forsvinne innen ca. 20 år, også blant høyt utdannede. Dette vil skje uavhengig av politikk-tiltak. Fordelen kan være at vi kan få flere hender tilgjengelig for å behandle en aldrende befolkning. Inntil robotene tar over der også.

Peder Inge Furseth, førsteamanuensis, Handelshøyskolen BI


Utenlandske ansatte ved norske universiteter

Giuliano D’Amico bruker et innlegg i Aftenposten 25. juni til å tillegge meg meninger om utenlandske ansatte ved norske universiteter som jeg ikke har, og som jeg aldri har gitt uttrykk for.

Vi har to hundre års erfaring med å ansette ikke-nordmenn ved våre universiteter, og vi kan slå fast at disse har tilført mye av verdi til det norske samfunn. Noen katastrofale feilansettelser har det vært, men ikke flere enn av innfødte nordmenn.

Vi har derimot ikke erfaring for hvordan universiteter med utenlandske ansatte i flertall, og hvor norsk er erstattet av engelsk som undervisningsspråk, vil fungere i det norske samfunnet. Det er dette som er utfordringen vi i fremtiden kan stå overfor.

Det vi har erfaring for, er et universitet der undervisningsspråket var latin. Da dette i sin tid ble erstattet av et universitet og en universitetsforberedende skole som brukte morsmålet, ble det feiret som en stor demokratisk reform som reduserte avstanden mellom akademisk elite og vanlige folk.

Universitetene og høyskolene i Norge har hatt stor betydning for utviklingen av et samfunn der de akademisk utdannede har gått foran i demokratisering og hvor vi ikke opplever den avstanden mellom elite og folk som vi ser i mange andre land. Det er etter min mening svært viktig at vi i fremtiden tar vare på disse verdiene.

John Peter Collett, professor, Universitetet i Oslo


All ære til Thomas Kvam

Lege Per Sunde (Aftenposten 20. juni) finner det forkastelig at Thomas Kvam har laget kunst av et dokument som er unntatt fra offentlighet: Dr. Irgens Strømmes nedtegnelse av psykoanalysen Knut Hamsun gjennomgikk i 1926.
Sundes argumentasjon er velkjent. Det finnes en grense kunsten ikke må overskride, en grense moralens voktere vet hvor går. «Vi er mange som ønsker et strengere pasientbeskyttende lovverk!»

Velkjent, ja. Likevel undrer jeg meg over Sundes forargelse. Det er en skjebnens ironi at Sundes hårde setninger så å si ber om å bli lest med psykoanalytiske briller. Hvorfor dette behovet for å opprettholde – og forsterke – det faderlige forbudets vokabular?

Til Sunde har jeg dette å si: Knut Hamsun er ingen pasient, ingen brikke i et spill om et pasientbeskyttende lovverk. Knut Hamsun er Norges største romanforfatter noensinne, en «person» skapt av skrift og tale.

Dr. Strømmes nedtegnelse er skrift og tale. Og nedtegnelsen har noe med Hamsuns unike forfatterskap å gjøre. Men hva? All ære til Thomas Kvam som reiser problemstillingen.

Leif Høghaug, forfatter


Distriktsprogramråd og frigjeringsarbeid

Georg Arnestad tek 27. juni sjansen på eit innlegg tufta på utilstrekkeleg kjennskap.

Eg leier Distriktsprogramrådet for NRK Hedmark og Oppland. Arnestad har rett i at råda ikkje skapar mykje blest om verksemda si. Det er ikkje avdi den ikkje har offentleg interesse. Men det er institusjonen NRK som må sjå til at verksemda blir betre kjent.

Arnestad skriv at ingen veit kva som skjer i distriktsprogramråda. I so fall gjeld det òg han. Då er det risikabelt å seia at råda ikkje gjer noko for auka fridom for distriktssendingane. Ifjor bestemte NRK at morgonsendingane ikkje skulle ha ukjent musikk med lokale utøvarar. Då bad rådet mitt musikksjefen i NRK koma for å drøfte korleis distrikta skal få meir å seie om musikkvalet. På det nest siste møtet bad me distriktsdivisjonsdirektøren koma for å drøfte alt Arnestad etterlyser. Divisjonsdirektøren vart forhindra, men sendte nestkommanderande til det som vart ei drøfting til lærdom for både rådet og han.

Til siste møtet inviterte me divisjonsdirektøren påny, og ho kom. Atter var temaet Arnestad sine, før Arnestad hadde formulera dei: Auka lokal fridom – at distrikta skal ha meir å seie når det gjeld form, format, opplegg og musikk.
På alle desse møta kom me nokon veg. Eg er så fri å seia at hvis det gjeng mot oppmjuking av sentralstyringa av distriktssendingane vil det òg vera distriktsprogramrådet mitt si forteneste.

Var eg lett å fornærma, ville eg bede Arnestad trekkje setninga «Det er nærmast ein skandale at distriktsprogramråda ikkje har gripe tak i dette.» For det har altso distriktsprogramrådet mitt gjort, ikkje berre ein gong, men gong på gong.
Ingen vil sakne distriktsprogramråda, skriv Arnestad. Me får leva med at han ikkje vil sakne offentlege organ som ikkje brukar store ressursar på PR-arbeid.

Ragnar Nordgreen, Distriktsprogramrådet for NRK Hedmark og Oppland


  • Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter

Les mer om

  1. Kort sagt