Norge har gjort Liu Xiaobo til en ny Ossietzky | Bernt Hagtvet

Knefallet for det kinesiske diktaturet minner om Knut Hamsuns fornedring av Carl v. Ossietzky. Feigheten er den samme.

Ytterst sjelden ser vi regimet i Beijing vise frykt. Det er skjedd nå. Synet vi fikk var ikke vakkert. Nobelprisvinner Liu Xiaobo vist på båre på vei inn til et sykehus for å bli behandlet for livstruende kreft. Godhetsfullt lot Beijing ham prikke på ruten og snakke med sin kone, også hun for alle praktiske formål i fengsel. Deretter i sengen for å gjennomgå tester.

Neppe skamfølelse

Billedsekvensen er interessant. Vi merker oss at regimet var redd. Regimet i Beijing har såpass skamfølelse at de innser at en død Liu i fengsel ville være en for stor belastning.

• Regjeringens tilbakeholdenhet i debatten om Kina og Liu Xiaobo har vakt sterke reaksjoner: Jonas Gahr Støre sier at Ap. ikke trenger Erna Solbergs belæring om Kina

Nåja, videoen behøver ikke være utslag av noe så subtilt som skamfølelse. Kanskje mer en kynisk maktvurdering av tap og vinning, mer i tråd med regimets praksis. Det er bare plunder og heft når fanger dør i fengsel. Det kan oppstå rykter. De kan bli martyrer.

En annens sykehusdød

Noen geskjeftige mennesker her hjemme kan jo også finne på å trekke paralleller til Carl v. Ossietzkys skjebne. Han døde på et sykehus uten å få kommet til Oslo for å motta fredsprisen. Hitler var fornærmet.

Liu Xiaobo har som Ossietzky også sine Hamsun’er her hjemme, fredsforskere som spiser av hånden når Beijing klapper. Som mener Kina er et flerpartiregime. Som spør hva Beijng «har på» mannen. Som aldri unnslår seg å lepje i seg skrytet fra Politbyrået ved Den himmelske freds plass, og hvis automatiske svar er å sparke mannen som ligger nede – presis som Hamsun så tappert gjorde fra sin pult på Nørholm i 1936.

Sakharov og Havel som modeller

Nå dør nok Liu. Hans eneste forbrytelse var at han foreslo at regimet i Beijing burde demokratiseres. Han er en mild litterat, en krysning av Andrej Sakharov og Václav Havel, med et ikke ubetydelig innslag av Gandhi (som fredsforskeren en gang beundret).

Liu er en moderat menneskerettighetsforkjemper som ber Kina etterleve de FN-konvensjoner de alt har underskrevet. Han innser at reformer må komme langsomt; han er ingen revolusjonær.

Det regimet som kastet ham i fengsel uten en gang et fikenblad av rettssak, har gjort seg skyldig imellom 51 og 70 millioner menneskers død under Det store spranget fra 1958 til 1961, avhengig av hvordan du regner, ifølge historikeren Frank Dikøtters kildebelagte forskning. Og da er ikke Kulturrevolusjonens 600.000 ofre regnet med, og heller ikke massakrene på Den himmelske freds plass i 1989.

Uten vilje til oppgjør

Det er et regime som ikke viser noen tegn til selvransakelse. Som klamrer seg til makten med trusler om vold og sensur. Som farer så nervøst sammen i møtet med norske sinologer at de nektes adgang.

Regimet er som et barn i sandkassen: «Du få’kke leke med meg». Som undertrykker Hongkong mot alle traktatforpliktelser. Som driver kulturelt folkemord i Tibet. Som oppfører seg som en krysning av Hitler og Mussolini i Sør-Kinahavet. Som ikke unnslo seg for å trakassere en liten stat i det nordvestlige Europa, fordi en uavhengig institusjon berømmet en modig intellektuell.

• Aftenposten mener: Regjeringen har påført segg et Kina-kompleks

Beijng skjønner naturligvis intet av hva et sivilsamfunn i et fritt samfunn er.

Det praktfulle knefallet

Det er dette regimet Jan T. Sanner og Olemic Thommessen angrep da de var i opposisjon. Nå faller de og mesteparten av den politiske klassen på kne og får seg ikke engang til å utsi sympati med en døende manns skjebne.

I Danmark følger politikken flesket, i Norge laksen. Patetisk er et mildt ord.

Vi som underviser i menneskerettigheter kan bare takke for denne storartede anskuelsesundervisning om prioriteringen av eksporten fremfor «verdiene».

Men bevares, Beijing-regimet har jo løftet «millioner ut av fattigdommen» (og gjort dem til slavearbeidere for Nike). Og hva teller en stakkarslig universitetslitterats skjebne mot det?

Men Sakharov og Havel vant. Det er nettopp vissheten om denne historiske tendens som gjør Beijing så angstbitersk.

Følg med, angst gjør selv diktaturer sårbare.

• Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.