Hvorfor sier UD nei til at Martine-stiftelsen er vertskap for fredssamtaler om Jemen? | Odd Petter Magnussen
Med hvilken begrunnelse kan «fredsnasjonen Norge» avslå å hjelpe Jemen i den verste menneskeskapte krise verden har sett i nyere tid?
Som det fremgår av Aftenposten 25. juli avslår Utenriksdepartementet jemenittiske forespørsler om en norsk vertskapsrolle i forbindelse med fredssamtaler i den akutte krisen i Jemen. Dette ville vært et supplement til, men ikke erstatning for, internasjonal fredsmegling. Departementet avslår deretter tilbud om tilretteleggelse av en slik arena i regi av Martine-stiftelsen og kvalifiserte støttespillere.
Spørsmålet blir da med hvilken begrunnelse «fredsnasjonen Norge» kan avslå å hjelpe Jemen i den verste menneskeskapte krise verden har sett siden andre verdenskrig. Er årsaken norsk våpeneksport til Saudi-Arabia à la norsk lakseeksport til Kina, våre alliertes støtte til koalisjonens bombing av Jemen, eller at Martine-saken har vært en «dårlig sak» for UD?
- 7000 nye tilfeller av kolera i Jemen hver dag: Røde Kors tror 300.000 er rammet
UD begrunner ikke sine avslag utover å henvise til «eksterne kilder, aktørbildet og FN». Men UDs «eksterne kilder» må kjenne til FNs mislykkede fredsbestrebelser i Jemen – som i Syria. Dernest må de kjenne til at FN-resolusjon 2204 (2015) oppfordrer til dialog mellom de interne partene i Jemen da endringene må komme innenfra.
Departementets henvisning til «aktørbildet» – uten selv å komme med alternativer – er å ta mannen snarere enn ballen. UD hadde angivelig selv et fruktbart møte med en av «aktørene», tidligere jemenittisk president Mohammed Ali Naser, i Oslo i 2010. Departementet har ellers mottatt forespørsler om fredssamtaler i Norge fra representativt hold på begge sider i konflikten over de siste par årene.
Martine-stiftelsen som kontaktledd
Martine-saken er godt kjent i Jemen, ikke minst etter bidrag i forbindelse med frigivelsen av FN-ansatte Gert Danielsen i 2012 og journalist Raymond Lidal i 2014. I mangel av et fungerende jemenittisk statsdannelse og diplomati, har Martine-stiftelsen vært benyttet som NGO og kontaktledd inn mot UD.
I dette bildet har enkelte kommentatorer i mediene fremmet UDs linje ved å kritisere stiftelsens agering på en måte som minner mye om «anonyme UD-ansattes» mye omtalte «drittpakke» i Dagbladet i 2012.
Norge forbindes ofte internasjonalt med fredspris, Oslo-avtale, Sri Lanka og FARC, men også behandlingen av Dalai Lama. Børge Brendes uttalelser under Taliban-samtalene her i landet i 2015 – om at det er norsk ansvar å tilrettelegge for fredssamtaler når Norge blir spurt – gjelder altså ikke i Jemens tilfelle.
Spørsmål om hvorfor ikke, bør her stilles da situasjonsbetinget etikk og dualisme utfordrer menneskers moralske kompass, Norges identitet og UDs troverdighet.
- Odd Petter Magnussen: Håper fredssamtaler i Norge kan åpne for utlevering av drapsmistenkt fra Jemen
Regjeringens forskjell på liv og lære
I disse valgkamptider støtter nok mange kulturminister Hellelands vern av «kristne norske verdier» og menneskeverdet, men ikke hennes regjerings forskjell på liv og lære. Riksrevisor og mediene reiser da også stadig oftere spørsmål om «departemental ukultur og råtten praksis» i vår lille provinsielle andedam.
Verre er det at et egenrådig UD ikke speiler norske kapasiteter og offisielle ambisjoner om bidrag til fred. Martine-stiftelsen skal derfor ha bedt UD begrunne hvorfor bistand fra aktører som kan bidra til fred i Jemen utelukkes.
Interessert i å lese mer om situasjonen i Jemen? Her er et par forslag:
Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.
