Debatt

Hvis det å være en gentleman er din greie, hold deg unna Skandinavia! | Pellegrino Riccardi

  • Pellegrino Riccardi, foredragsholder
Noen ganger skulle jeg ønske at dere norske kvinner – dere sterke, uavhengige, likestilte, stolte norske gudinner – ville la oss menn få være galante og høflige rundt dere. Det betyr ikke at vi ser på dere som «det svake kjønn», skriver Pellegrino Riccardi.

Er det noe jeg har lært etter mer enn 20 år i dette likestilte landet, så er det å aldri tilby en kvinne sitteplassen din.

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.
Pellegrino Riccardi, kulturekspert og foredragsholder

Jeg befinner meg på flytoget på vei til Oslo Lufthavn. Klokken er 5 om ettermiddagen, og toget er stappfullt. Passasjerer står i midtgangene. Hyllene bugner av kofferter og vesker. Jeg er heldig som har gått på i Sandvika og har fått seteplass.

En kvinne står ved siden av meg. Hun ser ut til å ha hatt en tøff dag. Kroppsspråket signaliserer at hun har tilbrakt mesteparten av dagen gående og stående, og at ryggen verker.

Mine britisk-italienske gentleman-instinkter skriker til meg at jeg skal tilby henne setet mitt. Hun ser ut til å trenge det mer enn meg.

Men er det noe jeg har lært etter mer enn 20 år i dette mest likestilte landet i verden, så er det å aldri – jeg gjentar – aldri tilby en kvinne sitteplassen din.

Det finnes selvfølgelig noen unntak: mødre med små barn, funksjonshemmede, eldre kvinner, syke og høygravide.

«Takk, men nei takk»

Da jeg først flyttet til Norge, forsøkte jeg å være en gentleman ved å åpne dørene for kvinner, eller ved å tilby dem mitt sete. Vanligvis ble disse velmenende forsøkene møtt med «takk, men nei takk». Av og til ble jeg sogar servert et irettesettende, iskaldt blikk, eller et medlidende ansiktsuttrykk, og noen ganger begge deler.

Veldig sjeldent aksepterte en kvinne mitt forsøk på ridderlighet, og dersom hun gjorde det, var hun gjerne mer ubekvem enn takknemlig.

En norsk venn forklarte meg at mine forsøk på å være galant mot norske kvinner muligens ble tolket som et dårlig kamuflert signal om at de er mindre egnet til å stå i midtgangen, åpne dører eller løfte en paraply over hodet enn det menn er. Så jeg sluttet med det.

Stillingskrig på toget

Tilbake på toget reiser plutselig en mann seg. Han kan være persisk etter utseendet å dømme. Dressen hans sitter perfekt, han dufter av dyrt etterbarberingsvann, skoene hans er nypussede og uttrykket hans er vennlig. Det er som om denne forretningsmannen er mitt modige kamikaze-alter ego, der han spretter opp for å tilby kvinnen sin sitteplass på et perfekt engelsk.

Kvinnen ser overrasket ut, og viser med en tydelig håndbevegelse og et anstrengt smil at det slett ikke er nødvendig.

Mannen tolker dette som et høflig første avslag, noe som er helt vanlig kutyme i land rundt Middelhavet eller i Midtøsten. Så han tilbyr ivrig setet sitt på nytt, mens han venter på kvinnens takknemlige aksept. Til mannens forbauselse tar kvinnen et steg tilbake mens hun sier, «nei takk, jeg kan stå. Det er ikke langt til flyplassen».

Uten å bry seg med svaret, tilbyr mannen henne ydmykt den nå tomme sitteplassen for tredje gang. Han bøyer hodet og nærmest trygler henne om å sette seg. Enda en gang avviser kvinnen tilbudet hans. Hun er tydelig irritert over å måtte si nei igjen.

Den spente situasjonen har utviklet seg til en stillingskrig. Forretningsmannens ære er truet.

Om han setter seg ned igjen, vil han tape ansikt. Om hun setter seg, kan det tolkes som en aksept av at hun er det svake kjønn som trenger plassen mer enn ham.

Som for å bryte den anspente stemningen, lener en mann seg over mot dem og sier «vel, om ikke noen av dere vil ha setet, er det da greit at jeg setter meg?» Alle smiler, og kvinnen ser på perseren, sier «takk» og setter seg. Mannen har «vunnet» dette slaget, men han har nok en bitter bismak i munnen.

Min mor oppdro meg til å være en gentleman

Kall meg gammeldags eller mannssjåvinistisk om du vil, men jeg ble oppdratt til å tilby mitt sete til kvinner, å åpne dører for dem, å være den som går ytterst på fortauet når jeg går ved siden av en kvinne.

Og hvem lærte meg alt dette? Min mor!

Noen ganger skulle jeg ønske at dere norske kvinner – dere sterke, uavhengige, likestilte, stolte norske gudinner – ville la oss menn få være galante og høflige rundt dere. Det betyr ikke at vi ser på dere som «det svake kjønn».

Vi vet godt at dere kan åpne dørene selv og kan stå like lenge på toget som oss menn. Vi vet dere tjener deres egne penger og kan skille dere fra oss etter eget forgodtbefinnende.

Men når dere aksepterer våre små gentleman-gester med takknemlighet og kanskje et smil, så får det oss til å føle oss vel, om så bare for et øyeblikk. Det får oss til å føle oss unike og nyttige, på en måte som henting i barnehagen, eller husarbeid, simpelthen ikke kan.

Innlegget er først publisert på forfatterens LinkedIn-side

Delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter

  • Pellegrini Riccardi har skapt stor debatt før: Jeg flyttet fra England til Norge og elsket 17. mai! Helt til jeg fikk barn i 6. trinn...
  • Også mer alvorlig, om statens håndtering av Anders Behring Breivik: Den norske supermodellen

Les mer om

  1. Likestilling
  2. Kollektivtransport
  3. Kultur