Debatt

Kort sagt | fredag 7. juli

  • Redaksjonen

Dagens korte innlegg fredag 7. juli tar for seg politisk retorikk, oljeutvinning i Lofoten, sjømil og nautiske mil, akser i politikken og kunstens kår.

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Ukontrollert retorikk fra Arbeiderpartiet

Til tross for at hele tre stortingsrepresentanter fra Arbeiderpartiet i finanskomiteen har skrevet et svarinnlegg mot kritikk fra Aftenpostens spaltist, økonomiprofessor Einar Lie, ender de kun med polemikk mot Høyre og FrP. Økonomiprofessoren skrev at Ap har forlatt en disiplinert budsjettpolitikk og produktivitetsfremmende reformer til fordel for overbud og reversering på flere områder, noe han har helt rett i.

Arbeiderpartiet har kalt regjeringens oljepengebruk de siste årene ukontrollert. Da er det rimelig å anta at Aps egen pengebruk er perfekt innrettet. Men i 2017 ville Ap bare bruke fire milliarder færre oljekroner enn regjeringen. Det er altså forskjellen på ukontrollert og perfekt. Det står ikke til troende når de tre representantene hevder at betydningen av en ansvarlig økonomisk politikk ligger fast, samtidig som de går mot eller vil reversere nødvendige reformer. Ap har heller ikke gått inn for lavere utgifter enn regjeringen. Tvert imot har de konsekvent foreslått økte offentlige utgifter, finansiert gjennom økte skatter og avgifter til arbeidstagere, pensjonister og privat næringsliv.

Sist Arbeiderpartiet satt i regjering hadde de inntekter fra arveavgift, høyere formuesskatt, høyere person- og selskapsskatt, samt en rekke avgifter Høyre og FrP har fjernet eller redusert. Etter åtte år med Arbeiderpartiet i regjering var det likevel 15 000 flere fattige barn og lengre helsekøer enn da de tok over. Mer skatt betyr ikke nødvendigvis mer velferd. De etterlot et Norge med økende arbeidsledighet og en norsk økonomi som gikk fra full g
Etter fire år med omstilling etter det største oljeprisfallet på 30 år ser vi nå lavere ledighet og en økonomi i vekst. Arbeiderpartiets svar er å øke skatter og avgifter til et næringsliv som fortsatt er i omstilling. Det tyder på manglende ambisjoner for nødvendige reformer og alt annet enn ansvarlig økonomisk politikk. Det eneste som ser ut til å ligge fast ser ut til å være en lite troverdig politisk retorikk.

Heidi Nordby Lunde, Stortingsrepresentant (H), medl. av Finanskomiteen


Tallspill om Lofoten

I Aftenposten 3. juli fastholder professor Klaus Mohn at oljepenger ikke er som andre penger. Forestillingen om Monopolpenger kan kanskje også forklare hans påstand i Stavanger Aftenblad 8. mai om at det vil være problemfritt for Norge å gi vekk hele Oljefondet, som en filantropisk gest.
Jeg er enig i at Mohn ikke har laget en samfunnsøkonomisk analyse av oljevirksomhet i Lofoten. Problemet er at han trekker konklusjoner som bare en slik analyse kan understøtte.
I Samfunnsøkonomen stiller han spørsmål ved lønnsomheten ved å sammenligne skatteinntekt med betalingsvilje for å unngå oljesøl. Sistnevnte er her enormt stor fordi han feilaktig opererer med hundre prosent sannsynlighet for betydelig oljeutslipp. Det rimer dårlig med DNVs anslag på sannsynlighet for utblåsning fra en letebrønn på 0,1 promille. Samfunnsøkonomiske analyser av oljevirksomheten, som for andre næringer, domineres av prosjektinntekter minus kostnader. Overskuddet i Lofoten er antatt å være hele 74 prosent av inntektene på 500 milliarder kroner, eller 370 milliarder i dagens pengeverdi. Det tilsvarer 285.000 for en familie på fire. Det finnes knapt andre prosjekter i Norge som har slik lønnsomhet. Det lar seg ikke regne vekk.

Petter Osmundsen, professor i i petroleumsøkonomi, faggruppe i industriell økonomi, Universitetet i Stavanger


Fra St. Petersburg til Murmansk

Aftenposten skriver nylig at det flytende atomkraftverket Akademik Lomonosov etter planen skal slepes 2300 sjømil fra St. Petersburg til Murmansk neste år.

En sjømil er 7408 meter lang.

En nautisk mil er 1852 meter lang.

2300 sjømil utgjør en distanse på 17038400 meter.
2300 nautiske mil utgjør en distanse på 4259600 meter.
¼ mil er det samme som en nautisk mil.
Nå må Aftenposten skjerpe seg litt.

Hans-Peter Jacobsen, en gammel sjømann, Skarnes


Akser og politikk

Høyre-venstre-aksen er bare én av mange akser i politikken, men lever i beste velgående i enkeltsaker.
Bente Bakke i Miljøpartiet de Grønne skriver i Aftenposten 3. juli at jeg «hevder (…) at MDG er et rødgrønt parti på linje med Ap, Sp, SV og Rødt». Det er ikke presist:

Det jeg hevder i min kronikk fra 17. juni og i et nytt Civita-notat, er at i det konkrete spørsmålet om private aktører i velferdstjenestene, ligger MDGs politikk til venstre i det norske, politiske landskapet, sammen med Ap, Sp, SV og Rødt.

Bakkes innlegg illustrerer også dette godt, ved å understreke at det kun er ideelle, private aktører som skal få lov til å levere offentlig finansierte velferdstjenester i Norge, ved siden av det offentlige selv.
Jeg er enig med Bakke i at høyre/venstre-aksen i politikken er utdatert på mange områder. Det trengs også andre akser for å beskrive spennet i dagens politiske landskap. Miljø og klima kan være én slik akse, der MDG, Venstre og SV kan plasseres ut mot det ene ytterpunktet, mens Frp, Høyre, Ap og Sp befinner seg kortere eller lengre ut i den andre enden. Eller vi kan se på spennet mellom nasjonal og global orientering i politikken, en slags «åpen/lukket»-akse. Da vil to av partiene som tradisjonelt er definert som «sentrum», nemlig Venstre og Senterpartiet, fort plasseres på hver sin motpol.
At politikken er mangedimensjonal er ikke noe nytt. Det betyr heller ikke at vi ikke kan benytte den tradisjonelle høyre/venstre-aksen der den er relevant, som i spørsmålet om valgfrihet og private aktører i velferden.

Anne Siri Koksrud Bekkelund, Civita


En gift mot frihet og kvalitet

Knut Olav Åmås er på hugget. Men det er ikke kunstnernes feil at «forskere, kuratorer og kritikere med hang til utilgjengelig og platt, faglig motespråk» gjør kunsten utilgjengelig. Pressen har også et stort ansvar for den synkende kunstinteressen. Store deler av norsk medier har få eller ingen journalister i kunstfeltet. Vi trenger konstruktiv kritikk og omtale, ikke reportasjer om kjendisers salgstall og antall besøkende. Jo mer det skrives om en slett kunstner som Ari Behn, jo mer selger han. Store salgstall er ikke nødvendigvis tegn på kvalitet, ofte snarere tvert imot.

Vi lever i en industrialisert, tegnet verden, der kunsten inntar det siste, estetiske leddet. Kunst er fortolkning. Kunstfeltet krever innlevelse og kunnskap, på sanselige, idémessige og ikke praktiske premisser. Men mediene har berøringsangst.
Åmås sier at jeg tegner «et oppsiktsvekkende bilde av norske billedkunstmiljøer og deres grenseløse åpenhet og sjenerøsitet». Den kunstnerstyrte, roterende evalueringen er med på å sikre kvalitet og at ikke et enkelt kunstsyn får monopol. Åmås' «multimennesker» utgjør ikke noe supplement. Disse gjør akkurat som alle andre, tverrfaglige kunstnere, men på stort sett lavere nivå.
Populismen prøver å redefinere innhold og kvalitet i form av agn som kjendiseri, for å oppnå høye besøks- og salgstall. Den er ingen medisin, men gift mot frihet og kvalitet. For tiden er det mange som prøver seg på maktovertagelse.

Wenche Gulbrandsen, billedkunstner

Les mer om

  1. Kort sagt
  2. Økonomisk politikk
  3. Aftenposten
  4. Oljepenger
  5. Velferd
  6. Kunst

Kort sagt

  1. DEBATT

    Kort sagt, tirsdag 29. september

  2. DEBATT

    Kort sagt, søndag 27. september

  3. DEBATT

    Kort sagt, fredag 25. september

  4. DEBATT

    Kort sagt, torsdag 24. september

  5. DEBATT

    Kort sagt, tirsdag 22. september

  6. DEBATT

    Kort sagt, mandag 21. september