Kort sagt, onsdag 17. august
Skjermbruk, identitetspregede medier, personlighetstesting. Her er dagens kortinnlegg.
Nei, skjermen skal ikke bort fra skolebarna
Aftenpostens ekspertskribent Line Marie Warholm tar feil. I spalten Foreldreliv stiller hun spørsmålet om det er skolen eller foreldrene som har ansvar for å begrense skjermtid for barna. Hun skriver: «Digital kompetanse handler i dag først og fremst om å ha et bevisst forhold til å slå det digitale verktøyet av.» Warholm fyrer dermed opp under en forståelse av skjerm som noe skadelig, omtrent som sukker i mat. Foreldre bør heller frykte at den digitale opplæringen i skolen er mangelfull.
Innføringen av digitale læremidler det siste tiåret er den største endringen siden lærebøkene kom. Slike endringer krever en massiv omstilling for læreren. Aller først må hver enkelt lærer forstå hvorfor det er bra å bruke digitale læremidler i det enkelte faget. Deretter må læreren tilpasse didaktikken til de enkelte fagene. Til slutt må læreren mestre verktøyene og føle seg trygg digitalt.
Alt dette kan ikke være lærerens ansvar alene. Det trengs en nasjonal plan, men i dag er det ingen som har overordnet ansvar for å gi lærerne digital etterutdanning og oppfølging. Og situasjonen er gjerne dårligere jo mindre kommunen er. Fremtidens arbeids- og samfunnsliv er basert på skapende digital kompetanse. Slik det er i dag gir ikke myndighetene skolene mulighet til å forberede barna på dette.
Simen Sommerfeldt, teknologidirektør i Bouvet og medgrunnlegger av «Lær kidsa koding»
Mediene knuges av «emokratiet»
Individuelle lidelseshistorier preger innholdet i aviser og TV. Også de store sakene i samfunnsdebatten preges av personlige og identitetspregede historier fulle av følelser. Dette stoffet gjør at det private og emosjonelle tar overhånd i mediene, mens seriøst og viktig stoff er sjanseløst i lesertall og oppmerksomhet.
Eksempelets makt er stor og identitetstyranniet lammende. Leserne drukner i beretninger og reportasjer om ofre. Det er visstnok «godt stoff». Nærmest enhver kan få sin lidelseshistorie på trykk. Det er de subjektive opplevelsene som styrer mediene. Mediene har gjort Bjørn Eidsvågs ord til sine egne og pådytter dem leserne: «Eg ska grina med deg.» Det demokratiske prinsippet om rasjonell argumentasjon drukner i følelser. Pressen kneler for den agendaen den selv har skapt.
Norske medier med alle sine journalister og kommentatorer er i ferd med å havarere på prektighetens alter. De drukner i «emokratiet»«emokratiet»tilstand (i politikken, i samfunnslivet) hvor følelsene, emosjonene styrer og intimitetstyranniet de selv har skapt. Selv på sportssidene dominerer de individuelle følelsesladde historiene. Vi som ikke orker mer av dette, kan fortsatt lese alternative medier. De fungerer som både en ventil for irritasjon og en kilde til rasjonalitet.
Leif Osvold
Det handler ikke om personlighetstesting, men om egnethet
Professor Paul Moxnes presenterer i Aftenposten 10. august personlighetstestingens varierende anseelse de siste snaut 100 år. I sin kritikk av personlighetstester viser han til mitt debattinnlegg om å endre opptaksordningen til høyere utdanning. Dette til tross for at det ikke var personlighetstesting som var mitt anliggende, og jeg heller ikke tok til orde for å bytte ut karaktersnitt med personlighetstesting.
Det jeg derimot forsøkte å få frem, var uheldige sider ved karaktersnitt som opptakskriterium og problematikk knyttet til ekstra alderspoeng. Dette gjorde jeg ved å antyde at det finnes andre faktorer som burde vektlegges mer ved skoleopptak, noe det kan virke som at sentrale utdanningspolitikere er ukjent med.
Saken jeg forsøker å reise, gjelder om vi skal ta opp flinke studenter eller forsøke å finne frem til dem som er mest egnede for yrket de skal utøve etter fullført utdannelse. Et spørsmål som etter mitt syn er langt viktigere og mer interessant, enn om spørreskjemaer for kartlegging av personlighet har moderat eller lav nytteverdi.
Rudi Myrvang, psykologspesialist i arbeids- og organisasjonspsykologi
