Sårbare barn og skolestenging. Storm i et vannglass eller berettiget bekymring?
At noe ikke er et stort problem for majoriteten, må ikke bli en sovepute.
Kristin Clemet antyder i sin kommentar andre juledag at politikere og fagpersoner har gått for langt i å beskrive hjemmet som farlig for barn og unge, og i å løfte frem skolens rolle for å beskytte barn som ikke har det trygt hjemme.
Blant annet viser hun til uttalelser fra Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress (NKVTS), hvor vi har uttrykt bekymring basert på vår forskning om barn og unge.
Clemet har rett i at i de aller fleste har det bra hjemme, og vi er enige i at ingen er tjent med at det etterlates et inntrykk av at norske hjem generelt er et farlig sted. Og hjemmeskole tre dager før jul er heller ikke kjernen av problemstillingen, slik det later til å fremstå i Clemets kommentar.
Ordet «sårbar»
Problemet, slik vi ser det, er at myndighetene på ny går med på å bruke skolestenging som et virkemiddel.
Det mener vi er problematisk av flere årsaker. Blant annet fordi skolen, for noen, er helt nødvendig for å ha et sted å gå utenfor hjemmet.
I innlegget problematiserer Clemet også at ordet «sårbare» er blitt mye brukt i debatten rundt smitteverntiltak, og spesielt i forbindelse med tiltak i skolen. Hun gir selv noen svar som delvis forklarer hvorfor dette har kommet inn i mediedekningen, men ser bort fra kjernen i problemet.
En del mennesker i landet vårt rammes spesielt hardt av tiltakene. I debatten er ordet «sårbar» blitt brukt for å omtale mennesker med slike utfordringer.
Slik sett burde det vært et hederstegn for et samfunn om nettopp ordet «sårbar» ble kåret til «årets nyord» det andre året av pandemien.
Flere typer vold
At noe ikke er et stort problem for majoriteten, må ikke bli en sovepute. Det kan ha betydelige negative konsekvenser for mange.
Forskning fra NKVTS har, i likhet med Velferdsforskningsinstituttet NOVAs Ungdata-undersøkelse, vist at de fleste ungdommer har klart seg bra under nedstengningen.
Ettersom vi har hatt et særlig fokus på barn og unge som opplever vold, har vi i tillegg kunnet konkludere med at for dem som lever med vold i hjemmet, ble situasjonen vanskeligere.
Dessverre forsvinner noen av nyansene når forskning presenteres i mediene, og det er oftest de mest overordnede tallene som fester seg.
Når vi sier at én av seks norske ungdommer har opplevd vold eller overgrep i løpet av skolestengingen våren 2020, innebærer dette både det de aller fleste tenker på som vold, nemlig slag, spark og juling, men også det å ha blitt latterliggjort, ydmyket eller truet av noen man har et tillitsforhold til, ofte foreldre.
Står støtt i funnene
Disse opplevelsene faller kanskje ikke inn under det folk flest tenker på som vold, men omfattes av Verdens helseorganisasjons definisjon og er forbundet med de samme helseplagene som slag og spark er.
Selv om Clemet ser ut til å stille spørsmål ved omfangstallene som er fremkommet, står vi støtt i funnene vi presenterer. Som Redd Barna også understreker i Aftenposten 3. januar, viser tallene alvorligheten av problemet.
Poenget er ikke at skolen skal løse det. Poenget er at barn i Norge trenger at myndighetene tar tallene på alvor, forebygger og beskytter dem gjennom de tiltak og arenaer som finnes for dette.
Pandemi eller ikke. Å holde skolene åpne er en måte å ivareta dette på.
