«Hold på rutinene», sa søvnekspertene. Det var nok av skrekkeksempler å vise til.
Vi sto i det og holdt på reglene, helt til for to dager siden.
For ett år siden fødte jeg verdens beste baby. Han er min og Josteins absolutte yndlingsperson, og hver dag med ham er en gave. Men han har aldri vært en såkalt «sovebaby», snarere tvert imot.
Det har gått opp og ned. Men på de verste dagene har jeg holdt meg hjemme for å unngå folks medlidende blikk når jeg fortvilt må referere til kjøleskapet som «der vi har mat, vet du??», fordi søvnmangelen har nådd ordforrådet og fjernet selv de enkleste av begreper.
I desperasjonen etter mer søvn laget vi oss sakte, men sikkert en bråte regler og rutiner. Noen enkle, som å tilby en forutsigbar leggerutine hver dag. Andre vanskeligere, som ikke å ta ham opp av sengen om natten, heller trøste fra sengekanten.
Disse reglene ble vi avhengige av for å opprettholde en illusjon av kontroll. Så da søvnen nylig forverret seg igjen etter oppstart i barnehage, klamret vi oss til disse som om de var livbøyen som hindret oss i å bli dratt ned i et dragsug.
Alle instinktene mine skrek at jeg skulle bare ta ham opp, bare gi ham kos og nærhet og det han vil akkurat nå. Men søvnekspertene på internett var klare i sin sak: Hold på rutinene. Ikke innfør uheldige vaner.
Det var nok av skrekkeksempler å vise til.
Så vi sto i det og holdt på reglene, helt til for to dager siden, kl. 04. Da ga jeg opp og tok ham med opp i vår seng – og vi sov alle bedre enn vi har gjort på lenge. Vi våknet til kos, vi hadde en harmonisk morgen, og jeg hadde en nydelig dag. Det føltes så godt endelig å ha knekt søvnkoden.
Helt til neste dag, hvor det ikke funket lenger.
Vi får leve på den ene natten.
