Selv har jeg aldri vært overvettes begeistret for Lambda. Nå er jeg lettet over vedtaket om at museet skal bygges. For etter det siste forsøket på nok en omkamp var det noe langt viktigere som sto på spill.
Kostnadene
Vi er mange som har vært kritiske til planene – men med ulike begrunnelser. Sist ut var Diderik Hvoslef-Eide som i Aftenposten tegner opp et gruvekkende bakteppe av løpende kostnadssprekker der det trues med at millioner og milliarder vil bli brukt til ingen nytte. For det er skjedd en hestehandel, ropes det – vi har betalt overpris for et øk der ingenting vil fungere.
Det siste har også spesialister skrevet lenge om: Et stående bygg vil ikke egne seg som museum. Å fare opp og ned i heiser vil bryte helhetsopplevelsen, fasader av glass vil ødelegge maleriene, og ditto driftskostnader vil bli skyhøye. Hvor mye bedre ville det ikke være å gjenbruke det liggende Tøyen – og dessuten langt billigere. Dette må granskes – vi må stoppe byggingen og heller reise et hotell på pælene – skriver de argeste.
Estetikken
Andre har vært mer bekymret for estetikken. Riksantikvaren mente at plasseringen av høyhuset ute i sjøen ville blokkere synslinjen mellom den innebyggede Middelalderbyen og Akershus festning.
Selv mente jeg at løsningen kunne være å skyve skjermen nærmere land. Også for at knekken på toppen kunne spille sammen med diagonalene i operabygget. Dessuten, et høyhus med ruter på var vel heller ikke særlig spektakulært til et Munch-museum å være? Høyhus drysset det jo av både i nabolaget og ellers i verden der tomter skulle utnyttes. Og knekken på toppen lignet da vitterlig på en sliten manndom? Kniste man.
Men nok er nok – en debatt må ta slutt om det skal handles.
Påstandene ble underbygget av estetikkens betydning for selve gjennomslagskraften til et prosjekt. For hvis Lambdas utseende hadde vakt umiddelbar og allmenn begeistring, ville det allerede stått ferdig – tross faglig og økonomisk mishag.
Beviset var Astrup Fearnley Museet som ble bygget samtidig som debatten om Munchmuseet raste. Uten protester lå det plutselig der med sitt seiltak til alles tilfredshet. Det samme gjelder Nasjonalmuseet med sin alabasthall rett mot Rådhuset – der er det heller ingen som har bedt om omkamp.
Debatten
Men kritikerne er også blitt motsagt – av like mange. Munchmuseets egen stab lover oss et unikt museum der alt vil gå på skinner. Hva angår estetikken, mener flere at et høyhus midt i sjøen nettopp er poenget: Amfibebyggelsen rundt Bjørvika trenger en vertikal å samles om.
At Lambda minner om et hotell i Las Palmas laget av samme arkitekt, kan heller ikke være et argument. Arkitekter har alltid gjentatt seg selv – og stjålet fra hverandre. Le Corbusier varierte sin modernisme over Palladio fra 1500-tallet, og jernbanestasjonene på 1800-tallet kopierte kongeslott fra 1600-tallet. Og unge arkitekter som hevder at de «skaper» det unike, stjeler som ravner fra glansede tidsskrifter – de bare sier det ikke.
I tilbakeblikkets klarsyn kan det derfor synes at selve debatten har vært det viktigste i historien om Lambda. For en som er opptatt av sitt fag, er det forbløffende å registrere en slik bred interesse for byggingen av et hus. Og alle uenighetene, budsjettdiskusjonene og utsettelsene er prisen vi gjerne betaler for å bo i et land der alle mener alt om alt.
Sluttstreken
Men nok er nok – en debatt må ta slutt om det skal handles. Særlig den om Munchmuseet, før oppgitthet og fortvilelse over omkamp etter omkamp ville ha hardnet diskusjonene. Og ført til en farlig følelse av forakt for politikere som uverdige forvaltere av et livsverk de har fått i hendene.
Derfor er det så lettende at politikerne selv har satt strek for debatten. Og dermed reddet det viktigste som sto på spill: troen på deres evne til å ta en beslutning.
Få med deg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter
Her kan du lese mer om Lambda og debatten rundt nytt Munch-museum: