Valget i USA har parkert kampen mot multinasjonale selskapers skattetriksing

  • Annette Alstadsæter
  • Ron B. Davies
USAs president Joe Biden avbildet 5. november i forbindelse med mellomvalget.

Nivået på norske offentlige tjenester kan nå bestemmes av en håndfull amerikanske velgere.

Dette er et debattinnlegg. Eventuelle meninger i teksten står for skribentens regning. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du lese hvordan her.

Multinasjonale selskaper utnytter smutthull i skattereglene for å flytte overskudd til land med lav skatt og dermed kraftig redusere sin totale skatteregning.

Ny forskning fra Skatteforsk ved Norges miljø- og biovitenskapelige universitet (NMBU) anslår at multinasjonale selskaper flytter 36 prosent av overskuddet sitt til skatteparadiser.

Slik overskuddsflytting gjør at høyskattland som Norge får mindre inntekter fra selskapsskatten. Da må resten av oss betale mer skatt for å dekke regningen. Eller så må regningen reduseres, noe som reduserer nivået på offentlige tjenester.

Kreative måter å utnytte regler på

Den underliggende utfordringen er hvem som har rett til å skattlegge et selskaps inntekter når det opererer på tvers av landegrenser.

For selv om økonomien i dag er global, så er skattesystemene fremdeles nasjonale. Skattemyndighetenes autoritet stopper ved grensen. Dermed kan multinasjonale selskapers høyt betalte rådgivere finne kreative måter å utnytte inkonsistente regler mellom land på med den hensikt å unngå å betale skatt noe sted.

Amerikanske selskaper har investeringer for over 65.000 milliarder kroner i andre land. Videre er USA også verdens største mottager av utenlandsk kapital, med over 45.000 milliarder kroner investert fra andre land. Derfor er enhver internasjonal koordinering av skatteregler avhengig både av å ha USA med på laget og av hva som skjer i USA.

Avhenger av mellomvalget

Siden den flyttet inn i Det hvite hus, har Biden-administrasjonen vært en sterk støttespiller for det internasjonale arbeidet med å slå ned på multinasjonale selskapers aggressive skattestrategi.

Dette inkluderer annonserte planer om å følge opp en internasjonal avtale om å innføre en global minimum selskapsskatt på 15 prosent i neste års budsjett. Det sendes over til Kongressen tidlig i 2023.

Men dette er helt avhengig av det endelige utfallet av forrige ukes mellomvalg.

Grunnen til dette er at enhver skatteendring må godkjennes av begge kamrene i Kongressen, både Representantenes hus og Senatet.

Før valget hadde Bidens demokratiske parti majoritet i begge kamrene, selv om majoriteten i Senatet kun ble sikret gjennom visepresidentens dobbeltstemme.

Valgresultatet ser ut til å bli veldig jevnt. Muligens blir det ikke avklart før uti desember, da den endelige mandatfordelingen i Senatet avhenger av omvalget i delstaten Georgia. Men det ser ut til å bli en hårfin majoritet for republikanerne i Representantenes hus, noe som gir dem makt til å stoppe ethvert nytt lovforslag.

Dermed kan republikanerne i praksis få en vetorett som også inkluderer statsbudsjettet og den fremtidige skattepolitikken.

Havari for det internasjonale samarbeidet

Kombinasjonen av republikanernes tradisjonelle skattemotstand og den nyere trumpske antiglobaliseringsbølgen gjør at selv en liten republikansk majoritet i Representantenes hus sannsynligvis fører til at USA trekker seg fra ethvert internasjonalt samarbeid som vil øke skattene.

Demokratene har hatt to år på seg for å tette smutthull og gjøre noe med de multinasjonale selskapenes overskuddsflytting, uten å få det til. Nå er det for sent.

Dette er ikke kun en politisk fiasko for USA. Det kan i praksis bety havari for det internasjonale samarbeidet mot de multinasjonale selskapenes urettferdig lave skatteregninger.

På egen hånd

Norges strategi har over lang tid vært slavisk å følge OECDs arbeid med internasjonal koordinering av skatteregler. Det har vært liten vilje til selvstendige nasjonale lovendringer for å prøve tette smutthull.

Internasjonalt samarbeid er helt essensielt for effektivt å bekjempe multinasjonale selskapers aggressive skatteplanlegging. Men det må ikke bli en sovepute som bremser for nødvendige tiltak man kan treffe på egen hånd, og som bedøver politikernes debatt.

Det kan ikke være sånn at valget i USA og marginale endringer i mandatfordelingen i Kongressen skal være med og avgjøre hvor mange sykehjemsplasser vi kan tilby i fremtiden.

Derfor må Norge og resten av verden finne ut hvordan vi kan tette skattehullene så godt vi kan på egen hånd fremover, uten USA.