Nå er det alvor. Ingen russiske virkemidler kan lenger utelukkes.

  • Sven G. Holtsmark
    Sven G. Holtsmark
Vladimir Putin og hans regime forsøker nå å utnytte frykten for den utenkelige krigen, skriver Sven G. Holtsmark.

Situasjonen i Europa er dyster.

Dette er et debattinnlegg. Eventuelle meninger i teksten står for skribentens regning. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du lese hvordan her.

Russland vil i løpet av kort tid annektere fire fylker i Ukraina som i dag er under delvis russisk okkupasjon: Luhansk, Donetsk, Zaporizjzja og Kherson.

«Folkeavstemningene» som vil bli brukt som begrunnelse for anneksjonen, er fiktive: «Resultatene» som er bekjentgjort, har ingen sammenheng med det som måtte være de faktiske preferansene til innbyggerne i de fire fylkene. De som måtte bestride disse kjensgjerningene, har stilt seg selv utenfor enhver opplyst samtale.

Det samme har skjedd før: Etter Sovjetunionens invasjon av Polen 17. september 1939 ble det avholdt nettopp slike «folkeavstemninger» i de okkuperte områdene. Senere kom turen til de tre baltiske landene. Det hele var et teater som skulle gi den stalinistiske brutaliteten et skinn av legalitet.

Stalin gjennomførte sin ekspansjonspolitikk i skyggen av storkrigen som allerede var brutt ut i Europa.

Putins ekspansjon i Ukraina skjer og har skjedd i skyggen av det motsatte – en lang tids fred i det øvrige Europa som vi har vendt oss til å ta for gitt, og som vi vel knapt klarer å forestille oss at kan gå tapt. Muligheten for krig mellom stormakter i Europa er en tanke som er svært vanskelig å ta innover seg.

Putin og hans regime forsøker nå å utnytte frykten for denne utenkelige krigen. Planen er at denne frykten vil skremme Vesten til å stoppe støtten til Ukraina, eller innskrenke støtten så mye at Russland vinner krigen.

Så langt har han feilet – Russlands brutale krigføring har bare styrket ukrainernes motstandsvilje. Heller ikke trusselspråket mot Vesten har ført frem.

Derfor er situasjonen nå så alvorlig

Russland er nå i ferd med å stenge enhver mulighet for en forhandlingsløsning på krigen som landet selv startet. At Putin-regimet skulle gå med på å «avstå» det som i den russiske grunnloven og i russisk propaganda vil være definert som russisk territorium, er utelukket.

Like utelukket er det at Ukraina vil gi opp å vinne alle okkuperte områder tilbake (Krym kan fortsatt være en sak for seg).

Med andre ord: Denne krigen vil bli avgjort på slagmarken – enten Russland eller Ukraina vil vinne, og én av dem vil tape.

Putins linje hittil har vært enkel – eskalere krigføringen, eskalere retorikken. Samtidig har han feilet militært på slagmarken i Ukraina, og han har feilet politisk i sin økonomiske krigføring mot Europa med gasseksporten som våpen. At det russiske militæret kan trylle frem tropper og utstyr som kan snu krigen i deres favør, er det lite som tyder på.

Putins linje hittil har vært enkel – eskalere krigføringen, eskalere retorikken

Det er derfor situasjonen nå er så alvorlig – for hva kan Putin og hans regime nå gjøre? Han vil komme til å gjøre det han hele tiden har gjort – eskalere militært og politisk.

Men eskalere med hva, og hvordan? Militært synes det som om han har lite å eskalere med. Derfor griper han atomtrusselen. Gitt at Putin kan oppleve at ingen andre militære midler gjenstår for å overvinne Ukrainas motstand og stoppe Vestens støtte, må denne trusselen tas på alvor.

Skal vi gi etter?

Hvordan skal vi så reagere? Skal vi gi etter for Putins press og trusler og la Russland vinne krigen i Ukraina? På kort sikt vil menneskeliv kunne bli spart. Men om konsekvensene på lang sikt vet vi bare én ting: De ville bli katastrofale. Det finnes stemmer også her hjemme som velger å mene at Ukrainas frihet ikke er verd prisen det vil koste å opprettholde den – dem om det.

Men om Ukraina går under fordi Vesten har gitt etter for Russlands utpressing – finnes det da noen som helst grunn til å tro at Russlands ekspansjon skulle stoppe der? Det , og det vil, finnes en grense for Vestens ettergivenhet overfor russisk aggresjon og ekspansjon. Når den grensen er nådd, vil det ikke lenger være mulig å gi etter.

Det , og det vil, finnes en grense for Vestens ettergivenhet overfor russisk aggresjon og ekspansjon

Vestens svar på Russlands eskalering i Ukraina må bestå av tre elementer – alle like viktige.

1. Første element: Fra nå av må Ukraina, i den grad det er teknisk mulig, bli forsynt med de våpnene landet ber om, når de ber om dem.

Putin har selv stengt enhver dør for en fremforhandlet løsning, og utgangen på krigen vil være Ukrainas seier eller Ukrainas nederlag. Da finnes det ikke lenger noen grunn til å være tilbakeholden eller ta hensyn til russiske «advarsler» og tom retorikk om at Vesten sperrer for en løsning på «konflikten».

2. Dernest: USA og Nato-landene må gjøre det klart at de er forberedt på den utenkelige og utvidede krigen, om den skulle komme, inkludert angrep på kritisk energiinfrastruktur på land og til havs.

Vi er nå i en situasjon vi kjenner fra historien – frykten for krigen kan føre krigen nærmere.

Vilje til ikke å gi etter for russisk utpressing må vises gjennom uttalt politisk vilje, men også gjennom tiltak som gjør det klart for de russiske militære at enhver aggresjon mot Nato-området vil bli besvart – og at Russland vil bli taperen i et slikt oppgjør.

3. Endelig – det må gjøres utvetydig klart for den russiske ledelsen at enhver bruk av kjernefysiske våpen vil bli møtt med ødeleggende mottiltak. Nøyaktig hvilke mottiltak er det neppe formålstjenlig å si – men budskapet som må formidles, er at Russland og Putin-regimet har alt å tape om landet går til et slikt desperat skritt.

Putins store feil

Situasjonen i Europa er dyster. Det finnes kriger som skyldes en uløselig konflikt der begge parter har kryssende legitime interesser. Det har vært kriger som vokste frem av situasjonens dynamikk, uten at noen egentlig ønsket den. Det har også vært kriger som oppsto fordi partene ikke klarte å snakke seg frem til det som senere viste seg å være gjensidig akseptable løsninger.

Det er en erobringskrig med ett eneste mål: å trellbinde Ukraina

Russlands krig mot Ukraina er noe annet. Det er en erobringskrig med ett eneste mål: å trellbinde Ukraina. At Russland gikk til angrep 24. februar, skyldtes ikke frykt for Ukraina, Vesten eller Nato. Tvert imot – Putins store feil var at han trodde Ukraina var militært maktesløst, og at Nato var en papirtiger.

I dagene og ukene som kommer, kan det blir nødvendig å gjøre det endelig klart for Putin at han tok feil, også om Vesten og Nato.

Ingen russiske virkemidler kan lenger utelukkes. Vestens svar må ikke styres av frykt. Beskjeden må nå frem til Moskva med all mulig tydelighet.