Jeg har jobbet i UDI. Au pair-ordningen er i realiteten underbetalt arbeidskraft.

Ordningen er meget god for norske vertsfamilier. Ikke for au pairene.

Som jusstudent jobbet jeg en kort periode i Utlendingsdirektoratet (UDI). Der hørte jeg om hvor dårlig enkelte au pairer ble behandlet av vertsfamiliene sine.

I ett tilfelle hadde faren i vertsfamilien inngått et seksuelt forhold med au pairen. Dette hadde moren i vertsfamilien funnet ut av og kastet au pairen ut av huset. Au pairen hadde ingen steder å dra, og vertsfamilien nektet å betale for au pairens flybillett til Filippinene.

Dette sjokkerte ingen av mine kolleger.

Omdiskutert i årevis

Au pair-ordningen har i flere år vært omdiskutert, med tøffe uttalelser på begge sider. Direktør i UDI Frode Forfang skrev i 2019 at au pair-regelverket bør ses nærmere på. I fjor leverte 467 au pairer et opprop for å beholde ordningen. Regjeringen på sin side foreslo i forrige måned å avvikle ordningen.

Denne uken meldte advokat Aage Figenschou seg på i debatten. I et innlegg i Aftenposten forsvarer han ordningen. Familien hans har hatt 10 til 15 au pairer, som har sendt penger hjem til Filippinene. Han mener au pair-ordningen er en effektiv måte for å forbedre liv på Filippinene.

Samtidig konstaterer han at au pairene kan måtte handle ulovlig for å få sendt penger til hjemlandet. For det første mistenker han at au pairene har hatt lønnet arbeid ved siden av lønnen de får fra vertsfamilien. Det er ikke rart, siden au pairer bare har krav på 5900 kroner før skatt i månedslønn.

For det andre vet han at en av familiens au pairer har hatt egne barn. Det er heller ikke lov. For det tredje mistenker han at en annen av familiens au pairer var over 30 år, og derfor har reist med falsk identitet. Au pairer må være mellom 18 og 30 år.

God for hvem?

Reglene om at au pairer ikke skal ha egne barn og må være mellom 18 og 30 år, skal forhindre utnyttelse av billig arbeidskraft. Hovedformålet med au pair-ordningen er tross alt kulturutveksling. Justis- og beredskapsdepartementet skriver imidlertid at flere vertsfamilier oppfatter ordningen som «en arbeidsordning eller inntektsstrategi».

Sagt med andre ord: billig arbeidskraft.

Figenschou mener at ordningen er meget god. Jeg er enig i at ordningen er meget god for norske vertsfamilier. Den er ikke god for au pairene. De får som nevnt kr 5900 i lommepenger pr. måned, før skatt. De jobber typisk 30 timer i uken. Dette betyr en timelønn på 45 kroner.

Jeg forstår at flere au pairer ønsker å beholde ordningen. Det er fordi den norske au pair-ordningen er bedre enn alternativene som kanskje finnes i hjemlandet. Dette betyr likevel ikke at au pair-ordningen bør beholdes. Selv om en person ønsker å jobbe for 45 kroner timen, er det en uakseptabel utnyttelse av mennesker.

Anstendig lønn

Figenschou skriver at vi må slutte å omtale au pair-ordningen som kulturutveksling. I likhet med LO-leder Peggy Hessen Følsvik er jeg enig dette, men det er ikke nok.

Om vi skal kalle ordningen ved sitt rette navn, heter den ordning for fryktelig billig utenlandsk arbeidskraft. Selv direktøren i UDI mener folk flest ser på ordningen som «en mulighet til å få avlastning i hjemmet», ikke kulturutveksling.

Ikke fortell meg at filippinske kvinner er utrolig interessert i norsk kultur. Filippinsk interesse for norsk kultur er ikke grunnen til at 85 prosent av alle au pairer de siste årene er kommet fra Filippinene. Grunnen er at fattige kvinner fra Filippinene velger å la seg utnytte som billig arbeidskraft fordi de ikke ser et annet bedre alternativ.

Som Aftenposten skriver på lederplass, må selvfølgelig norske familier kunne betale for avlastning i hjemmet. En hushjelp kan passe barn og lufte hund, lage mat og vaske hus. Da må imidlertid hushjelpen få en anstendig lønn.

Å avskaffe au pair-ordningen er ikke hjerteløst, Figenschou. Det som er hjerteløst, er å tilby unge utlendinger med svak økonomi og dårlige fremtidsutsikter arbeid i Norge til 45 kroner timen. Frivillig eller ei.