Debatt

Stans kostnadsspiralen rundt døpefont og alter | Kristin Gunleiksrud Raaum

  • Kristin Gunleiksrud Raaum, leder i Kirkerådet

For mange hviler tilknytningen til kirken på vissheten om at kirken er en åpen favn for oss som akkurat de vi er, et naturlig sted å gå med livets sorger og gleder. Den norske kirke er Norges største organisasjon, verdibasert i møte med mennesker i største lykke og dypeste sorg. Den gjør ikke forskjell på fattig og rik, skriver Kristin Gunleiksrud Raaum foran sitt andre møte som Kirkerådets leder i perioden 2016–2020. Foto: Stian Lysberg Solum

Det er en sterk bevissthet hos kirkelige ansatte om å hindre at de kirkelige handlingene blir tolket som reservert de bemidlede. Over hele verden arbeider kirken for de svakeste.

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Søndag 25. september skrev sogneprest Lars Martin Dahl en meget tankevekkende kronikk i Aftenposten med tittelen «Konfirmasjonsdagen forteller at kirken er til for de bemidlede.» Dahl forteller om høye forventninger til nivå på gaver og fest, og om foreldre som avlyser konfirmasjonen på grunn av økonomi. Han peker på at kirken – bortimot ukritisk – har sett på hvordan materialismen rundt de kirkelige seremoniene øker.



Kristin Gunleiksrud Raaum, leder i Kirkerådet Foto: Stenersen, Tor

Jeg har hørt lignende fortellinger fra flere kirkelige tilsatte. Refleksjoner om at den høye bunadsfaktoren rundt døpefonten forteller sitt eget språk, og bidrar til å synliggjøre økonomiske forskjeller. Om foreldre som føler seg blottstilt og sårbare når de ikke kan mønstre stor familie rundt døpefonten. Det blir så synlig nettopp i den kirkelige handlingen. Eller om par som velger bort kirken, fordi et kirkelig bryllup forventes å generere større fest og dyrere brudekjole.

Nå er bildet ikke entydig. Kirken er til for alle: For dem med velfylte bankkontoer, folk med slunken lommebok og mennesker som gjør bevisste valg om redusert forbruk. Det finnes både dåp, bryllup og konfirmasjon med lav kostnadsramme. Og det er lite som tyder på at humanistisk konfirmasjon eller navnefest i seg selv har en lavere kostnadsramme.

Refleksjoner om at den høye bunadsfaktoren rundt døpefonten forteller sitt eget språk, og bidrar til å synliggjøre økonomiske forskjeller.

Legge listen lavere

Og i kirken har flere sett tegningen: En av grunnene til at noen menigheter har innført ordningen med drop-in-dåp er jo nettopp for å signalisere at man kan legge listen lavere når det gjelder både antrekk, fest, meny og gaver. Flere menigheter har lagt til rette for at brudeparet kan få redusert sine utgifter ved å stille menighetshuset til disposisjon, eller til og med lage hele festen. Dette er uttrykk for en sterk bevissthet hos kirkelige ansatte om å hindre at de kirkelige handlingene blir tolket som reservert de bemidlede. Over hele verden arbeider dessuten kirken for de svakeste.

Jesu budskap

Men jeg er svært glad for at debatten reises. Ikke minst fordi selve ideen om at de kirkelige handlingene passer best for de bemidlede, i seg selv er i strid med sentrale sider ved Jesu budskap.

Når Jesus møtte mennesker snudde han den moralske verdensorden på hodet. Den som var definert i utkanten av den religiøse eller moralske makten ble satt i sentrum. Som barn, kvinner, fattige, syke. Møtene provoserte og vakte uro, hos dem som eide troen og moralen. Jesus møtte hvert enkelt menneske med å gi dem nåde.

Og dette var sentralt i Jesu forkynnelse. Nåde betyr gratis. Derfor er dette ordet så viktig i forståelsen av dåpen. I dåpen er barnet forbildet: I tillit tar barnet imot nåde, trygghet og kjærlighet. Dåpen er ingen fortjenestemedalje, du tar imot uansett hva du har prestert, hvor mye penger du tjener eller hva du har oppnådd i livet.

Dåpen er ingen fortjenestemedalje, du tar imot uansett hva du har prestert, hvor mye penger du tjener eller hva du har oppnådd i livet.

Riter for sorg og lykke

Selv om det har vært en nedgang i både dåpstall og vigselstall, er det fortsatt svært mange som velger kirkelige handlinger når det skal feires at et menneske er kommet til verden eller at to mennesker vil feire sin kjærlighet og love hverandre troskap.

Eller når vi skal feire tenåringen. Den kirkelige konfirmasjonen er en forbønnshandling, der vi blant annet påminnes om dåpens nåde, men den står også sterkt som folkelig overgangsrite. Som en markering av at man er i ferd med å bli voksen. (Som forelder har jeg også lyst til å legge til at konfirmasjonen er en gyllen anledning til å fortelle tenåringen din hva du egentlig synes om ham eller henne.)
For mange hviler tilknytningen til kirken på vissheten om at kirken er en åpen favn for oss som akkurat de vi er, et naturlig sted å gå med livets sorger og gleder. Den norske kirke er Norges største organisasjon, verdibasert, møter mennesker i største lykke og dypeste sorg. Den gjør ikke forskjell på fattig og rik.

For mange hviler tilknytningen til kirken på vissheten om at kirken er en åpen favn for oss som akkurat de vi er, et naturlig sted å gå med livets sorger og gleder.

Og slik tror jeg det vil fortsette å være. Men kirken må aldri slutte å fortelle om en Gud som ikke gjør forskjell på folk, og stadig utvikle sin luktesans for om den oppleves som å passe best for dem som har mest. For kirken skal være for alle som ønsker å komme dit med livet sitt. For å oppleve det som Alfred Næss’ tekst i Enerhaugsangen: «Skål for gamle Grønland kirke, for den rosen skal du ha, at du en gang fikk a’ Maja til å rødme og si ja.»

Få med deg debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter


  1. Les også

    «Mann», «kvinne», «han», «hun» og «brudepar» ut av vielsesritualet

Les mer om

  1. Den norske kirke
  2. Konfirmasjon