Debatt

Bare et forbud mot terrengsykling kan redde naturen nå

  • Kristin Lund
terrengsyklingfoto-uDpSorL1sO.jpg

Innfør midlertidig forbud mot terrengsykling i områdene hvor Terrengsykkelrittet har gått, slik at naturen kan få tid til å heles.

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

I går forsøkte min firbente venn og jeg å gå vår vante aftentur i Nøklevannskogen. Eller – skog og skog – det ser mer ut som et nyopprettet øvingsfelt for Forsvaret.

Området mellom Ulsrudvann og Nøklevann, utgjør nærskogen til en hel bydel på østkanten i Oslo. Bademuligheter, forekomstene av sopp og bær, samt tilgjengelighet gjør dette til et svært viktig rekreasjonsområde for befolkningen, kanskje særlig for småbarnsfamilier og eldre. Vi lever livet vårt i dette området. Det er derfor vi bor her.

Ødelagte stier

Forrige helg ble dessverre vesentlige deler av området totalskadet av sykkelløpet Terrengsykkelrittet. Stinettet er for en stor del ødelagt. Det samme gjelder myrer og søkk.

Det som før var hovedstien inn i dette nydelige nærområdet, er nå en flere meter bred gate av søle, røtter og stein. Det som var småstier på åsen vest for Nøklevann, er dype gjørmehull hvor all vegetasjon er slitt bort.

Den fine myra hvor barna i nabolaget har funnet «hemmelige» kantareller, er vekk, søkket med trompetsopp likeså. Stien hvor Bøler friidrett avholder sine legendariske «Ulsrudvann rundt»-løp er delvis ødelagt. Tilbake er spisse stein, røtter og gjørme.

Varige, omfattende skader

Dette er ikke småsår som leger seg selv, men varige og omfattende skader.

Hvor mange prosent av vegetasjonen kan slites bort før en skog slutter å være en skog? Er et gjørmehull fortsatt en myr? Hvor mange meter kan omdannes til kraterlignende grøfter, før en sti slutter å være en sti? Kan den være fem ganger så bred som en skogsbilvei, ti, eller kanskje bare to?

Så kan man alltid si at andre brukere av området bare kan flytte seg og finne nye stier. Så lett er det dessverre ikke. For terrengsyklistene flytter etter. De vil vel heller ikke bruke gjørmehavet etter helgens race. På denne måten forvandles neste tråkk, og neste, og slik fortsetter det, med det til følge at stadig nye områder slites ned. I mitt nærområde finnes ikke lenger stier uten store slitasjeskader fra terrengsykling.

Flere sykkelritt er planlagt

I lys av ødeleggelsene vi nå ser i Østmarka, fremstår markaloven nesten som en vits. Kanskje gjelder den bare Nordmarka?

Det eneste tiltaket som kunne reddet områdene som nå er ødelagt av Terrengsykkelrittet, er et midlertidig forbud mot terrengsykling i de områdene hvor rittet har gått, slik at naturen kan få tid og ro til å heles uten at nye stier og myrer slites tilsvarende ned.

Vi som sogner til Østmarka tror ikke at dette vil skje, for det er lite som tyder på at politikerne anser bevaring av Østmarka som viktig. Nester runde kommer nemlig allerede i juli, med NM i terrengsykling på Grønnmo. Også i dette området er slitasjen på naturen allerede overveldende.

Gidder ikke bære på en bæsj

I august venter nye ritt, på nye stier. Så da er det vel slik at vi andre må belage oss på kjøre gjennom byen til Nordmarka for å finne en sti som fortsatt kan kalles en sti, og ikke et krater.

Tilbake til bikkja og turen vår, slår det meg: Trenger jeg virkelig å bære en liten bæsj rundt i en plastpose for å ta vare på noe som ser ut slik som dette? Mitt svar er nei, jeg gidder ikke bære på bæsj, så lenge andre brukere av Marka etterlater seg noe slikt som dette. Jeg har båret min siste hundebæsj rundt i Østmarka, her jeg sklir rundt på det som en gang var en sti, med gjørme til midt på leggen.

Få med deg debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.

Les også

  1. Kan tunnelstengingen bli positiv for byutviklingen?

  2. Kampen om skisporene

Les mer om

  1. Debatt
  2. Marka
  3. Sykkel