Toppidrettsutøvere blir ruset på endorfiner. Hva når dine egne, naturlige rusmidler er borte?

Noe må gjøres før nedstemthet blir til depresjon, før engstelse blir til angst, før lav selvtillit og isolasjon blir til sosial fobi.

Endorfinet har fått navnet sitt fra selveste Morpheus – guden fra gresk mytologi som skaper og former drømmer, satt sammen med endo – som betyr at det kommer innenfra.

Det er kroppens eget morfin, som tilhører opiatgruppen.

Takket være opiatene trenger du i dag ikke å grue deg til smertefulle opplevelser på operasjonsbordet, morfin er blant de mest potente smertelindrende stoffene vi kjenner. Men endorfineffekten stopper ikke der. Kroppens sterkeste smertelindrende stoff kan gi en følelse så god at den kan være en belønning i seg selv.

Virker som naturlige rusmidler

Toppidrettsutøverens kamp mot smerten i møte med kroppens naturlige begrensninger trigger endorfinproduksjonen i aller høyeste grad, som sammen med adrenalinrushet i kampens hete gjør det mulig å oppnå nærmest umenneskelige resultater.

Cocktailen byr på en euforisk rusfølelse, og det er før du stormer over målstreken som nummer én. Endorfiner er, sammen med andre nevrotransmittere og føl-bra-stoffer, signalstoffer som virker i hjernen vår og som kan få belønningssystemet til å lyse opp som et juletre. Idet du mestrer, vinner, får oppmerksomhet, anerkjennelse og applaus, gløder nervetrådene i hjernen din som en glødelampe i mørket.

Signalstoffene som virker inn på belønningssystemet, virker omtrent som naturlige rusmidler, det føles fantastisk når hjernen din bades i disse stoffene. Og idet systemet lyser opp, koder og lagrer hjernen din informasjon om at dette bør gjentas, fordi det føltes så bra. Hver gang du repeterer handlingen, forsterkes koblingen.

Alle gjør feil, noen mer offentlig enn andre

Det å plassere seg selv i et annet menneskes sko er en krevende mental øvelse med mange feilkilder. Du har bare deg selv som referanse. Det er viktig å huske på at forestillingen om hvordan det er å være i annens sko, er en forestilling, det er mange brikker som mangler.

De fleste går i løpet av livet igjennom kriser og situasjoner som blir for store til å håndtere alene. Vi kan alle trenge både forståelse og hjelp når det stormer som verst. Ingenting er mer menneskelig enn det å ha mangler og å gjøre feil. De fleste har tatt valg de ikke ville tatt igjen, som man er glad for at man ikke tok i det offentlige rom, foran alle som vil se.

Å forsøke å forstå er ikke det samme som å si at alt er greit. Feil kan være uskyldige eller de kan være veldig alvorlige, men i forståelsen bak de dårlige valgene ligger det noe viktig.

Avhengig av dine egne rusmidler

Hvis du har en uvane, eller noe du gjør som ikke gir mening for deg, kan du være sikker på at det ga mening tidligere.

Når jeg da sier mening, mener jeg at hjernen og belønningssystemet ditt har gitt adferden en verdi basert enten på tidligere opplevelser i ditt liv, eller tidligere vaner av betydning for dine forfedres overlevelse. Ikke nødvendigvis at din logiske, tenkende, moderne hjerne finner mening i det – i dag.

Men nettopp her er det så lett å tre inn i egne blindsoner og ta valg før din rasjonelle, bevisste hjerne rekker å mene noe om det, og da er det kanskje allerede for sent.

Er dette valg som lager mer problemer for deg enn nytte, har du begynt ferden over i avhengighetens verden. Selv om den fryktede abstinensen idet du stopper bruken av syntetiske, tunge rusmidler er blodig alvor, er avhengighet av dine egne, naturlige rusmidler heller ingen spøk.

Tomrommet gir behov for selvmedisinering

De fleste har en del slike problemvaner som helst skulle vært lagt på hyllen, men som er repetert og «øvd på» gjennom hele livet. Repetisjonen har gjort vanen til en motorvei til kroppens naturlige rusmolekyler, altså følelsen av velvære, ro, lykke, glede, nærhet, status og anerkjennelse, storhet og ekstase.

Hjernen din beruser seg selv, slik at du blir høy på deg sjæl. Men det gjør det veldig vanskelig å stoppe. Uten et alternativ vil det føles som å gjøre ingenting. Kanskje akkompagnert av økende uro, nedstemthet, stress eller tomhetsfølelse, og med det økende trang til å gjøre noe som lindrer ubehaget.

Dette er mye av forklaringen bak våre mest seiglivede vaner, alt fra hårtvinning, neglebiting, prokrastinering, stresspising, røyking, enda mer kaffe, til alkoholoverforbruk, rusmisbruk og selvskading, som kan bli en form for selvmedisinering. Det har en slags dysfunksjonell funksjon, en veldig flyktig verdi eller beroligende effekt der og da, men med mange uheldige bieffekter.

Noen kommer til å kræsjlande

Hvis vi kan kjenne igjen dette, før det er repetert for mange ganger, kan man gjøre noe med det før vanen blir inngrodd og et problem. Eller komme det i forkjøpet der man allerede vet at det vil bli omhyggelig repetisjon og øving over lang tid, som med våre toppidrettsutøvere.

Som OL-veteranen Olaf Tufte beskrev overfor Aftenposten nylig, kan fallhøyden bli enorm om man satser alle ressurser, tid og krefter inn mot én ting. Kostnaden kan bli stor når den ene tingen er over. Det er ikke vanskelig å forutse at noen vil kræsjlande.

Det er viktig i nevrologisk belønningsperspektiv å satse på flere hester, slik at man får flere ben å stå på. Slik kan man sørge for å ha flere motorveier å velge mellom når man trenger å føle seg litt bra.

Mangelfullt tilbud om hjelp

Behovet for hjelp før kaoset får ta overhånd, gjelder ikke bare toppidrettsutøvere. Det gjelder oss alle. Bedre informasjon, bedre kunnskap, bedre forståelse av hva følelser er og hva som driver oss til å ta valgene vi gjør, er viktig både for å kunne hjelpe seg selv og for å kunne hjelpe andre.

Det handler om å komme til tidlig, før nedstemthet blir til depresjon, før engstelse blir til angst, før lav selvtillit og isolasjon blir til sosial fobi.

Det handler om å forstå hva det egentlig handler om, slik at man kan gjøre noe med den underliggende årsaken før det blir et problem. Det er mye vi kan gjøre for oss selv hvis man kjenner verdien av både positive og negative følelser og vet hvordan man selv kan påvirke humør og følelser uten skadelig «selvmedisinering» og uheldige mestringsstrategier som gjør vondt verre.

Veien til de gode følelsene går ofte gjennom de vonde, men man må tørre å se på dem så man kan lære.

Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter