Debatt

En redaktør kan ikke spare seg selv og andre for ubehag | Bernhard Ellefsen

  • Bernhard Ellefsen
    Litteraturkritiker og bokansvarlig i Morgenbladet

Å gjøre redaksjonelt arbeid og offentlig debatt til et spørsmål om egne følelser er kanskje tidsriktig, men det er ikke faglig bærekraftig, skriver Bernhard Ellefsen. Anna-Julia Granberg/Blunderbuss

Prosa-redaktøren fremstår som prinsippløs og faglig slepphendt. Dette er lærdommene hun bør ta.

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Det handler ikke om ytringsfrihet, men om kvalitet, hevder Merete Røsvik, redaktør i tidsskriftet Prosa, i et innlegg i Aftenposten 15. juli. Saken er at Røsvik har refusert en anmeldelse (hun selv har bestilt) av Halvor Foslis seneste bok, fordi det ville sende feil signaler å vie «ei såpass alarmistisk bok som dette» oppmerksomhet.

I sin e-post til anmelderen viser hun til at hun har lest Bjørn Stærks Ytringsfrihet annotert. Når refusjonen er blitt offentlig og omdiskutert, sier hun at den egentlige grunnen var anmeldelsens kvalitet, og at den høystemte begrunnelsen bare handlet om «å spare oss begge [redaktør og anmelder] for ubehaget».

Anmelderen, Per E. Hem, skriver til daglig sakprosakritikk i Morgenbladet. Han har allerede påpekt det noe påfallende ved Røsviks argumentasjon. Røsvik på sin side innrømmer at hun «har vingla og ombestemt seg». Underveis har hun dessuten skjøvet Prosas redaksjonsråd foran seg i debatten. Ikke noe av dette rimer særlig godt med det ansvaret hun selv bærer som redaktør.

Nei, refusjonen kan ikke handle om ytringsfrihet. Røsvik forvalter jo ikke ytringsfrihet, men redaksjonelle prioriteringer. Foslis ytringsfrihet er det bare statlig sensur som kan ta fra ham, og noe slikt er det neppe fare for. Og refusjonen handler åpenbart om kvalitet. Men da om kvalitet på det redaksjonelle håndverket.

For det er et smertefullt skue i denne saken. Hvordan er det mulig at Prosa, som er medlemsbladet til Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening, kan opptre slik overfor en frilanser? Dersom Røsvik ville fremstå som en prinsippfast redaktør, burde hun ha stått ved sitt ord om at hun ville ha boken anmeldt, og publisere anmeldelsen hun hadde godkjent.

Og dersom ettertanken meldte seg, så burde hun ta lærdom i to retninger:

1) Den ideologiske omvendelsen hun tydeligvis har gjennomgått, bør da farge de valgene hun tar om hva som anmeldes fremover – men ikke virke tilbake på anmeldelser hun alt har bestilt.

2) Hun må erkjenne at hun tydeligvis ikke har gitt skribenten de tilbakemeldingene hun etterpå mener er de vesentlige, og være mer grundig neste gang – i stedet for å komme med dem i etterkant av en tekst hun alt har godkjent. Og hun burde i hvert fall ikke skru innvendingene til ytterligere og gjøre dem til skyts i en offentlig polemikk, slik hun gjør i sitt seneste debattinnlegg.

Det er først her denne saken går fra å være klønete redaksjonsarbeid til å bli publisistisk problematisk. «Eg har på mi side prøvd å fortelje om ein vanskeleg prosess», skriver Røsvik i sitt innlegg. Å gjøre redaksjonelt arbeid og offentlig debatt til et spørsmål om egne følelser er kanskje tidsriktig, men det er ikke faglig bærekraftig. Og for en redaktør kan det vanskelig tenkes noen mindre fruktbar impuls enn ønsket om å spare seg selv og andre for ubehag.

Les mer om

  1. Ytringsfrihet
  2. Litteratur
  3. Kultur
  4. Sensur
  5. Debatt

Relevante artikler

  1. DEBATT

    Hvem tør skrive for tidsskriftet Prosa når redaktøren slakter sine anmeldere?

  2. DEBATT

    Prosa innskrenker ytringskulturen når de ikke publiserer min anmeldelse av Halvor Foslis bok

  3. DEBATT

    Det illegitime kvalitetskortet

  4. DEBATT

    Dette handlar ikkje om ytringsfridom, men om kvalitet

  5. DEBATT

    Anki Gerhardsen hevdar at eg har utført «sensur uten sidestykke». Det er i overkant dramatisk.

  6. DEBATT

    Pressen gir etter for dem som vil hindre fri debatt