Debatt

Kort sagt, tirsdag 28. januar

  • Debattredaksjonen

Klasseskillet i Oslo-idretten. Fornebubanen. Bokanmeldelse som drittpakke. Hverdagspsyken. Dette er dagens kortinnlegg!

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Klasseskillet i Oslo-idretten

Høye treningsavgifter og utstyrsjag. Langrenn fikk nylig tyn av sine egne stjerner. Foreldrene mente at opptil 10.000 kroner årlig ikke er dyrt. Men er ikke det en hån mot familier som må velge mellom mat eller aktiviteter?

I fotballen er det samme leksen. Skoene fra i fjor passer ikke i år. Men er det noe helt enkelt og konkret klubbene selv kan gjøre? Ja, vil jeg si. Start med klubbdrakten og treningstøyet. Klubbene kan velge én leverandør og forholde seg lojalt til den. Sagene IF har hatt en én leverandør lenge. Veldig lenge. Drakten er slitesterk. Tidløs. Den arves fra kull til kull. Den har en inkluderende rolle i en klubb med barn fra 100 land. For det mangler ikke på tilbud. Dersom vi som klubb kaster oss på alle tilbudene vi får, ja da rakner klubbens fundament. Vi gir alle mulighet til å delta.

Det er ikke bare filosofi på et stykke papir. Det er noe vi jobber med hver dag. Logo er identitet. Merkevare er en viktig inntektskilde for klubbene. Vi lever med den samme modellen år etter år og reduserer kjøpepresset. Nylig fikk vi draktstøtte fra Sparebankstiftelsen. Halleluja! Slik skaper vi nye stjerner i striper.

Maren Synnevåg, fotballmamma og lagleder i Sagene IF


Finansier Fornebubanen, Høyre!

Det er smått utrolig å lese Høyres stortingsrepresentant fra Akershus, Nils Aage Jegstad, skrive i Aftenposten 24. januar at Oslo Arbeiderparti vil stoppe Fornebubanen. Er dette ren uvitenhet eller et forsøk på en bløff? Det var hvert fall ikke hold i noe vedtak eller handling som Oslo kommune har gjort. Tvert imot.
Vi sitter nå flere måneder på overtid og venter på en avklaring på hvor mye regjeringen faktisk vil støtte Fornebubanen med. Oslo og Viken har i årevis fått løfter om prosenter, men når det nå faktisk er klart til byggestart, klarer den borgerlige regjeringen ikke å bestemme seg for hvor penger de faktisk vil støtte Fornebubanen med. De to fylkene har bedt om avklaringer en rekke ganger. Det er bare dette vi venter på for å sette i gang gravemaskinene.

I samme innlegg gjentas påstanden om at E18 er et kollektivprosjekt. Dette til tross for at kollektivterminalen på Lysaker, som var et av lyspunktene i prosjektet, ble skrotet fra planene i fjor høst. Vi sitter altså igjen med et forslag til en bussvei som vil ta lengre tid fra Sandvika til Lysaker, og som ikke lenger gir en god kobling til tog og den kommende Fornebubanen. Selv dette halmstrået av et argument for den store motorveiutbyggingen blir nå undergravd av regjeringen.

Det er på tide å realitetsorientere seg og innse at dette enorme prosjektet ikke er løsningen for hverken kollektiv eller sykkel vest for Oslos grense.

Andreas Halse, miljøpolitisk talsperson, Oslo Arbeiderparti


Bokanmeldelse som drittpakke

I anmeldelsen av boken Identitær – En reise inn i Europas nye høyre i Aftenposten 17. januar, snubler anmelder Erle Marie Sørheim stygt allerede i overskriften – «Islamofobiens nye posterboys».

Ordet «islamofobi» ble lansert av iranske islamister på 1970-tallet som et retorisk grep for å diskreditere kritikk av det islamske prestestyret i Iran. Anmelderen velger likevel å bruke dette begrepet, og derfra går det bare nedover.

Under lesningen sitter hun med et presserende spørsmål: «Hvordan kan Dalland være sikker på at de identitære sier det de virkelig mener, når han er helt åpen om at han er journalist?» Til hennes store glede blir dette adressert i epilogen.
I 2018 gikk Al Jazeera undercover med skjult kamera og lette med lykt og lupe etter antisemittiske uttalelser og villighet til å bruke vold. Etter en massiv jobb, fant de det de lette etter på en pub tilknyttet «Generasjon Identitet» i Frankrike: En pubgjest liret av seg voldsfantasier i fylla.

At denne personen ikke er medlem av bevegelsen, er ikke så viktig. Sørheim har fått «beviset» sitt. Hun er likevel skuffet over boken og konkluderer med at noe revolusjonerende journalistisk arbeid er dette ikke. Det samme kan sies om hennes bokanmeldelse.

Tore Rasmussen, samfunnsdebattant


Gi oss hverdagspsyken tilbake

Forsker ber mediene skrive mindre om unges psykiske helseplager, skriver Aftenposten 24. januar. Jeg er usikker på om vi bør snakke mer eller mindre om psykisk helse, men jeg mener bestemt at vi bør snakke annerledes. I den nasjonale spørreundersøkelsen Ungdata spørres ungdommen om de har vært ulykkelig, trist eller deprimert den seneste uken.

Denne formen for sammensmeltning av ord og uttrykk (tristhet/depresjon) opplever jeg som et tidssymptom, der viktige følelsesmessige veivisere (som engstelse og tristhet er) mister sine grenser til det som er antatt mer «klinisk» (angst/depresjon).

Min opplevelse er at både barn og unge i betydelig økende grad bruker begreper som ADHD, angst og depresjon som beskrivelser på egen uro. Dette bør bekymre, fordi det samtidig sier noe om en opplevelse av at noe med meg er «feil/sykt». Men veldig mye av det som er vondt, er ikke sykt. Og skal de unge forstå dette, må det først forstås, tåles og kommuniseres av oss som foreldre og den kulturen vi alle er en del av.

Ole Helliesen, familieterapeut og pappa


Opp av skyttergravene

I et debattinnlegg i Aftenposten 23. januar anklager Bjørn Gabrielsen meg for utskjelling og moralisering i mitt innlegg mot mobilforbud skolen. Da har han ikke tatt poenget. La meg derfor gjøre tre ting tydelig.

For det første mener jeg at teknologisk frislipp i norske skoler er en dårlig løsning. Jeg argumenterer ikke for å putte en mobil i hånden på enhver førsteklassing. Jeg har ikke tro på å tre nulltoleranse nedover hodet på hverken lærer eller elev. Men de som ønsker å bruke mulighetene som ligger i digitale verktøy, må ikke settes i skammekroken.

For det andre trengs det mer forskning enn det vi har i dag. Gabrielsens henvisning til antall nakenbilder sendt av norske gutter i 2014 illustrerer dette. Videre viser en gjennomgang av forskning på feltet at det er faglig belegg for tydelige mobilregler og at mobilen ikke er et ensidig onde, men kanskje viktigst: Det trengs mer kunnskap.

For det tredje er det på tide å bringe debattantene opp fra skyttergravene og frem til løsninger for barns hverdag slik den er i 2020 og et arbeidsliv de en gang i fremtiden skal inn i.

Ingrid Somdal-Åmodt Vinje, leder, utdanning og forskning, Abelia, Foreningen for kunnskaps- og teknologibedrifter i NHO


Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter

Les mer om

  1. Kort sagt
  2. Barneidrett
  3. Barnefattigdom
  4. Fornebubanen